10.

MUSIKALSKE TALLERKENER.

Hvor mange vimana'er der enn dukker opp i hindu-, brahman-, sanskrit- og pali-litteraturen, finner vi lite eller ingenting i den om den hemmelige kraften som drev dem lydløst, musiserende eller brølende gjennom luften. Hvor kan vi lete etter en kraft som vil kunne drive et svært apparat gjennom luften lange avstander og i stor høyde - uten bruk av brennstoff?

Man får ikke noenting for ingenting og hvem har vel hørt om kraftutvikling uten tap og utgifter? Inntil for noen måneder siden ville slikt ha vært i direkte strid med alle kjente lover om energiens bevarelse. En hvilken som helst fysiker ville høflig, men bestemt ha sagt at det var umulig, akkurat som en kjent professor en gang sa til Edison da denne demonstrerte en talemaskin for ham. Den lærde herren var meget fornærmet og påsto at oppfinneren gjorde bruk av et slags buktaleri, for alle visste jo at lyd ikke kan konserveres, aller minst på små voksruller. Professoren måtte likevel gi seg til slutt. Hans åndelige arvtakere gjør nå liknende gagnlige erfaringer etter å ha gitt seg i kast med kjernefysikken, der det i visse tilfelle, især i forbindelse med vannstoffbomben, dreier seg om å "skape" materie av energi. Lovene om energiens bevarelse undergår for tiden vesentlige modifikasjoner, men det vil sannsynligvis vare en god del år ennå, før man forstår den fulle betydningen av dem.

Merkelig nok opptrådte denne mystiske kraften en kort tid i New York alt i 1890-årene. En ensom og for lengst glemt oppfinner ved navn John Worrell Keely fra Philadelphia gjenoppdaget da denne glemte kraften og kalte den "Dynasfærisk kraft" .

Hans eksperimenter vakte stor interesse den gangen, og de rike brødrene Barnato sendte sin agent Ricardo Seaver over Atlanteren for å undersøke saken. Dette hendte lenge før noen hadde laget fjemsynsapparater, oppdaget kosmiske stråler eller tenkt på at det kunne eksistere høyere tilstander enn den god-ta tte " materiens fjerde tilstand".

Keely påsto, at han, under sin gransking av de magnetiske kreftene som strømmer mellom jordens to poler hadde oppdaget at "materiekorpuskler kunne bli splittet ved hjelp av vibrasjoner",1 og at han kunne gjøre bruk av dette forholdet til drift av en motor. Under sin demonstrasjon for Seaver, sto Keely i den ene enden av laboratoriet sitt i New York og motoren i den andre. Så spilte han en viss tone på fiolin, og den 25 HK's motoren begynte å gå rundt, fortere og fortere inntil den truet med å hoppe av fundamentet. Så lenge den gikk gjorde oppfinneren ingenting. For å stanse den tok han til slutt fiolinen igjen og spilte en dissonans. Da lot kraften til å forsvinne så motoren stoppet. Den forbløffete tilskueren ble da bedt om å ta fiolinen selv og prøve på å få motoren i gang. Til å begynne gikk det ikke, men da Keely berørte ham, ble han i stand til både å starte og stanse motoren.

Hvordan kunne dette ha seg? I Keelys etterlatte papirer står det om en senere motor: "En gang sendte aksjonærene i Keely Motor Company en mann til verkstedet i den hensikt å få greie på hemmeligheten. Etter å ha vært der i seks måneder, sa han en dag til Keely at nå visste han hvordan det gikk for seg. De hadde satt motoren opp sammen, og Keely hadde håndtert den hanen som åpnet og lukket for kraften. "Prøv det da," sa han til mannen. Han åpnet hanen, men ingenting skjedde.

"La meg få se Dem gjøre det igjen,"  sa mannen til oppfinneren. Denne åpnet, og maskineriet kom straks i gang. Enda en gang. prøvde den andre, men stadig uten hell. Så la Keely hånden på skulderen hans og ba ham prøve igjen. Da gikk det." 

Etter dette ser det ut som om Keelys personlige vibrasjon måtte komme med i spillet. Han klarte aldri å lage en maskin som kunne gå uten bruk av personlig "vibrasjon"  eller "vilje-kraft" . I sine kommentarer til dette sier forfatteren av The Secret Doctrine: " Nettopp fordi Keelys oppdagelse ville føre til kunnskap om en av de mest skjulte hemmeligheter, en som massene aldri vil få adgang til, følte okkultistene seg sikre på at det ikke ville lykkes ham å fullføre oppfinnelsen sin.... de resultatene som kan nåes på det femte og sjette plan av eterisk og astral kraft vil aldri bli tillatt brukt i kommersielle øyemed." 

The Secret Doctnne fortsetter og stadfester hva jeg alt uten vansker hadde gjettet meg til: " Hvis man spør hvorfor Mr. Keely ikke fikk lov til å overskride en viss grense, er svaret lett. Det var fordi det han hadde oppdaget var den fryktelige stjernekraften som innbyggerne i Atlantis kjente og kalte Mash-Mak, og som de ariske Rishi'ene i sin Astra Vidya ga et navn vi ikke ønsker å nevne. Det er den Bulwer Lytton i Coming Race kaller Vril. Dette kan være et oppdiktet navn, men kraften selv eksisterer fordi den er nevnt i alle de hemmelige bøkene." 2

Hvis denne vibrasjonskraften blir rettet mot en hærstyrke fra en Agniratha (ildvogn) som ifølge instruksene i Astra Vidya var plassert på et luftfartøy, ville den kunne brenne hundre tusen menn og alt stoff til aske like lett som den ville brenne en død rotte.

Kraften er allegorisert i Vishnu Purana, i Ramayama og andre verker, foruten i fablene om den vise Kapila hvis blikk gjorde kong Sagaras 60 000 sønner til et fjell av aske. I de esoteriske verkene er den forklart og omtalt som " Kapilaksha" eller "Kapilas øye". I hendene på en moderne Attila ville den sataniske kraften på noen få dager kunne kaste Europa tilbake til en primitiv kaotisk tilstand uten at det ble noe menneske igjen til å fortelle om det. Skulle da denne kraften bli alle manns eie?" 

Dette spørsmålet som ble stilt for åtti år siden, ser det ut for at vi nå må svare "ja" til. Men før vi alle er brent til aske, skal vi se på Keelys neste eksperiment. Han laget en metallmodell av et luftskip som veide omtrent 3 1/2 kg og festet en tynn platinatråd til den. Den andre enden av tråden var koplet til hans "sympatiske omformer". Ved å gjøre bruk av sitt mystiske lydprinsipp, fikk han modellen til å gå til værs, sveve urørlig, gå ned og manøvrere etter ønske.

Tenk nå på hva som hendte den 12. august 1950 i den vesle fjellandsbyen Campelle nær St. Gotthardpasset i Alpene. Mange mennesker, medregnet en professor i fysikk, så der åtti til hundre flygende tallerkener fare over himmelen. "Under farten laget de lyd som et orgel,"  sa professoren. Andre skildret det som en mektig akkord, " en himmelsk symfoni". " Melodisk lyd under sin flukt over himmelkvelvet" . 

Den 22. mai 1947 for det flokker av flygende tallerkener over Danmark i høyde med tretoppene mens de laget en dyp, mélodisk summende lyd, omtrent som store bier eller "som støvsugere"  sa en praktisk danske....

" En vimana kan bli drevet ved toner og rytmer."  Samar. " Ved musikk alene ble noen drevet."  Oahspes bok.

"I gamle dager gikk ikke folk opp og ned trapper,"  heter det 

i karibiske legender. " De slo på en plate og sang en sang og i den sa de hvor de ville hen, og så kom de dit...." " Hvem som helst kunne danse i luften som blader i vinden. Alt var så lett." 

På den andre siden av Atlanterhavet i Galway, Irland, heter det i overleveringene: " I gamle dager danste alle i luften som bladene i høstvinden. - folk sang en sang til en plate."  Og fra St. Vincent Island i Vest-India kommer dette sagnet: " I gammel tid kunne kloke mennesker lett flyge. De hadde ingen vinger. De klappet gullplater sammen, laget musikk på dem og fløy." 4

Blant de gavene den siste Aztec-keiseren Montezuma ga Cortez (som høysinnet lønnet ham med tortur og død) var der to flate gullplater omtrent så store som grammofonplater. Det ble sagt at de var emblemer på kongelig verdighet og skulle gis til Karl V av Spania og dronningen hans. Kongens plate var omtrent en kvart centimeter tykk, men dronningens var mye tynnere. Montezuma visste hva platene skulle tjene til, men Cortez lot til å finne dem for tunge og klossete til å dra på. Det er tvilsomt om de noensinne nådde frem til Spania, for de står ikke oppført på noen av de listene over kostbarheter som skipene hadde med seg hjem. Disse platene var i størrelse og vekt tilpasset den personen de var bestemt for. De sto altså i samklang med vedkommendes personlige vibrasjonsfrekvens. Det var derfor bare eieren selv som kunne gjøre bruk av den.

Keelys maskin virket også bare når han var til stede og bevisst rettet vibrasjonene sine mot den.

Den spanske kongen har enten aldri fått platene eller aldri prøvd å flyge med dem. Hadde han gjort det, ville det sikkert ha stått noe om det i inkvisisjonens hellige protokoller. Ventelig ville de ha beklaget at "Hans Majestet, ved å slå på en troIsk og hedensk cymbal, var kommet i skade for å påkalle Satan som hadde slynget ham opp i luften".

Hva har så alt dette med flygende tallerkener å gjøre? Ja, det vet jeg ikke ennå. Jeg ser bare en mengde bruddstykker som spredt utover i tid og rom likevel har en viss likhet med hverandre. Det er som om stykkene i et puslespill var blitt slynget hulter til bulter utover et område. Der er ingen øyeblikkelig forbindelse mellom stykkene, men likevel eksisterer der en innbyrdes sammenheng.

Aztekernes plater var omhyggelig tilpasset eierne. Kan det tenkes at den store hemmeligheten om vitenskapelig opphevelse av tyngdekraften, er blitt bevart like til det 16. århundre som et prerogativ for de aztekiske kongene? Er den ennå bevart et eller annet sted? I all hemmelighet nedarvet fra slektledd til slektledd under fryktelige trusler mot enhver som røpet den til uverdige?

Himmelvognen sendte ut melodiske summetoner. Den var bygd av et folk som var mer høytstående enn aztekerne. Kanskje har det folket maktet å bruke prinsippet i større utstrekning, slik at himmelvognen i sine "to etasjer og mange kam-mere" inneholdt hele batterier av plater eller en enkelt veldig klingende plate, som når den ble avstemt etter pilotens vibrasjoner"  ikke bare kunne løfte et enkelt menneske, men hele det veldige maskineriet.

Hva med det mørke og lette metallet som falt ned på Maury Island? La oss igjen titte på Keelys maskin. Han slo an en tone, og maskinen gikk, inntil den ble stanset ved en dissonans. Han slo an en til, og en luftskipsmodell gikk til værs. Enten nå lyden ble brukt til å gi Elliots "eteriske kraft"  dens første impuls, eller det var pilotens mentale utstråling som besørget det, så blir prinsippet det samme,, nemlig vibrasjon. Lyd- og sinnsbølger er begge vibrasjoner. Likeså de lydløse bølgene som kommer inn i et radiosett og der fremkaller lyd på et lavere plan og i en lavere oktav.

Harmonilæren, og bruken av lyd som kraftkilde, var høyt utviklet før ulykken innhentet sivilisasjonen og det store moderlandet sank i Ødeleggelsens avgrunn mens dets overlevende barn spredte seg til Brazil, Yucatan og Peru på den ene siden, og til Egypt, India og Kaldea på den andre.

I Drona Parva er det en vakker, om enn sløret, skildring av hvordan lyd, underkastet betjeningens vilje, leverte drivkraften til Cukra-vimana'en, en av de største som noensinne er blitt bygd:

" Vi skal bygge en vimana med stor kraft. Ånd ble det grunnlaget som holdt den vimanaen oppe. Tale ble den banen den skulle følge. All tale og vitenskap ble samlet inne i den, alle hymner og den vediske lyden Vashat også. Og stavelsen Om plassert foran den vognen gjorde den overordentlig vakker. Når den satte avsted fylte brølet fra den alle verdenshjørner." 

Her må det analyse til. Åndelig kraft i samklang med visse magnetiske krefter sørget for løfteevnen. Graderte harmonier styrte den i ønsket retning. Hele den gamle vitenskapen som sto til rådvelde på den tiden ble tatt i bruk for å få laget dette luftfartens mesterverk. Det vediske " kraftordet" Vashat er nevnt for å antyde og understreke bruken av harmonier. Det indiske " kraftordet" Om (femte stavelse i " Det unevnelige navnet" -  er også nevnt for å vise hvor fullstendig hele utformingen var tilpasset de naturlige kosmiske kreftene, noe som " gjorde den overordentlig vakker" .

I arkivet mitt har jeg andre beretninger om flygende tallerkener som laget en forunderlig musikalsk lyd som iakttakerne aldri hadde hørt før. For eksempel denne:

Klokken 5,50 om ettermiddagen den 27. september 1952 så og hørte George H. Williamson fra Prescott, Arizona en kolossal tallerken passere over huset sitt med en lyd som han skildret som sterkere enn en jetmotor, mer musikalsk og lik summingen fra en veldig bisverm....

Moderne vitenskap har lenge ant at det ligger enorme krefter skjult i riktig regulerte vibrasjoner, og jeg tror jeg tør si at det nylig har vært gjort forbausende oppdagelser i den retningen. Kanskje kommer de til å revolusjonere vår verden fullstendig på godt eller ondt.

Men hvordan gikk det med Keely?

Hans oppfinnelse var forut for sin tid. Han døde fattig og desillusjonert etter å ha ødelagt modellene og de fleste papirene sine. Bare noen få brosjyrer, som hans velgjørerske Mrs. Bloomfield-Moore ga ut, er igjen som beviser på at han og den " dynasfæriske kraften"  en gang var i virksomhet på denne planeten en kort tid.

I mellomtiden baler vi så godt vi kan med det vanskelige problemet å bygge en rakett stor nok til å føre med seg et kvantum brennstoff som gir tilstrekkelig eksoshastighet til å løfte den vekk fra jordens gravitasjonsfelt. Der vil trenges tonnevis av kostbart brennstoff som blåser ut med en hastighet på 11 km i sekundet. Millioner av pund må stilles til rådighet for forskning og produksjon av innviklet utstyr hvis en eller annen uheldig planet noen gang skal få nyte godt av jordiske manerer og politikk. Kommer det så langt, kan vi vel regne med å ha fått et slags kosmisk Korea som de to fiendtlige halv-partene av maurtuen vår kan slåss videre om.

Vitsen er imidlertid at vi kanskje kunne ha kommet like langt for en slikk og ingenting.

 

N 0 T E R

1 Legg merke til likheten mellom den tanken som ligger bak Keelys ord 

 "materiekorpuskier kan bli splittet ved vibrasjoner" , og den nye OPPdagelsen at atomer kan sprenges ved hjelp av ultra-høye frekvenser. Vi har riktignok med en lavere slags energi å gjøre, men den nye oppfatningen stemmer overens med Keelys påstand.

2 The Secret Doctrine, bind II, Adyar-utgaven.

3 I denne forbindelse kan nevnes at professor A. C. B. Lovell fra universitetet i Manchester i The Listener 2. juli 1953, iler til Dr. Menzels forsvar, idet han peker på at meteorer stundom lager en buldrende eller summende lyd når de faller ned. Det er godt mulig, men de tingestene det her dreier seg om var ikke buldrende eller summende meteorer, men musikalsk anlagte flygende tallerkener. Ikke en av disse støyende tallerkenene har noensinne falt ned, enda de i enkelte tilfelle har passert noen få fot over hustak. Heller ikke har man funnet meteoritter i nabolaget etterpå.

 

Med litt oppmuntring ville jeg kanskje kunne hjelpe professoren til å bevise at bussene i London bare er ioniserte luftlommer, som gjennom temperaturinversjon kommer til å reflektere de røde neonskiltene ved Piccadilly Circus. Kan hende jeg ville få doktorgraden på det.

4 Wilkins: Secret Cities of South America.

5 Jeg tror denne kraften eller noe som liknet den ble gjenoppdaget i 1928 av Lester Henderson fra Pittsburg, Pennsylvania. Han laget en motor som, etter sigende, ble drevet med kraft fra jordens magnetiske felt. Hendersons motor var bare en liten modell sterk nok til to 110 volts lamper. En slik uforskammet utfordring til ortodoks vitenskap førte til hurtig gjengjeldelse i form av herr Doktor Hochstetter, leder av et forsøkslaboratorium i Pittsburg. Han gjorde seg umak for å få Henderson avslørt som en kjeltring og bedrager. I det øyemed leide han for egen regning et lokale der han fra kateteret skjelte ut Henderson etter noter, mens han demonstrerte en nøyaktig kopi av motoren som naturligvis ikke ville gå.

Han påsto at Henderson noen år tidligere hadde gjemt et lite batteri i motoren sin. Hvordan dette skulle kunne ha fått to 110 volts lamper til å lyse sa han ingenting om. Henderson vedgikk det med batteriet, men sa han hadde gjort bruk av det for å villede eventuelle spioner, før han hadde fått patentert prosessen sin. Dr. Hoehstetter nevnte heller ikke noe om at Henderson akkurat da lå på sykehuset for å komme seg etter et 2000 volts sjokk som plutselig brøt ut fra motoren hans under en demonstrasjon. Men slik det pleier å gå i sånne tilfeller, lyktes det Hochstetter å sverte Henderson tilstrekkelig til at han mistet motet og forsvant mengden.