11

TALLERKENER I ATLANTIS.

En stor stålkule vil sveve i luften hvis jordens kalde magnetiske sug på den blir nøytralisert av en magnetisk kraft som virker i motsatt retning. Ingenting later til å støtte opp under den kulen. Ingenting kan sees, føles eller høres. Om man kunne studere" måle og analysere jordens magnetiske strømninger, fant man vel før eller senere midler til å utvikle like og motsatte krefter som ville føre til at alle legemer som ble utsatt for dem ville bli vektløse. Ble kreftene økt så de oversteg det magnetiske suget fra jorden, ville de trekke legemet ut i rommet.

Kan man nå øke kroppens personlige vibrasjon tilstrekkelig til å nå et slikt resultat? Vitnefaste utsagn om levitasjon synes å svare "ja". Det later til å kunne skje tilfeldig, slik som med St. Teresa og andre helgener som man har sett stige til værs når deres intense andaktsøvelser økte vibrasjonene hos dem til den fornødne frekvens. Kanskje kan det også gjøres bevisst hvis viljen blir passende avstemt.

James Churchward var så heldig å få drøfte dette med en gammel indisk prest som hadde lagt sin elsk på ham og fortalte ham saker og ting som vanligvis ikke blir røpet til hvite men nesker. "Mennesket har makt over det dere kaller tyngden," sa rishi'en. "Det kan øke vibrasjonene sine utover jordens kalde magnetiske kraft og derved oppheve virkningen av den. Det er bare denne kraften som holder kroppen nede og binder den til bakken. Menneskekroppen er materie, og materie har ikke noen vekt i seg selv. Blir den magnåiske kraften opphevd vil altså kroppen kunne stige til værs og sveve i luften. Mennesket ville kunne flyte eller vandre både over vannet og landet. Vekt er et mål for styrken av den magnetiske kraften som virker på et legeme. Uten det magnetiske suget er det ingen vekt. Det største himmellegemet, enten det er sol eller planet, har ingen vekt i rommet. Jesus, den største mesteren som har vært på jorden, ga en praktisk demonstrasjon av dette da han vandret på sjøen slik bibelen deres forteller. Han brukte bare en viten han satt inne med, en viten som våre forfedre under Jordens første sivilisasjon også hadde og gjorde bruk av. Min sønn, alle disse gamle kosmiske kreftene må gjenoppdages og føres tilbake til oss før verdens ende kan komme, for uten dem kan mennesket ikke bli fullkomment. Og det står skrevet at mennesket skal være fullkomment før enden kommer."1

La oss stanse og tenke oss om et øyeblikk. Svære steiner ble transportert hundrevis av kilometer til bygging av gamle monumenter. Der har vi for eksempel irske druidiske steiner som veide mange tonn og som geologene påstår bare finnes i Afrika. I et steinbrudd i Egypt ligger en 60 meter lang uferdig obelisk som aldri så mange slaver ikke ville ha klart å rikke i ferdig tilstand. Ved Balbek finnes det digre 1800 tonns blokker av huggen stein, brutt på samme måten som den uferdige tjue meters monolitten på Påskeøya på den andre siden av jorden. På egyptiske byggeblokker er der merker etter sager som etter beregning må ha utøvd et trykk på flere tonn. 

Araberne har et gammelt sagn om transporten av de svære egyptiske steinene. "De la papyrusark med hemmelige inskripsjoner under steinene og slo så på dem med en stav. De fløy da gjennom luften så langt som et pileskudd. På den måten nådde de til slutt frem til pyramiden."2 

Denne "papyrus" kan ha vært et eller annet slags isolasjonsmatenale som reduserte jordens magnetiske sug. Dette med at de slo på steinen med en stav, kan ha vært en tåket erindring hos skremte og forvirrete innfødte som i virkeligheten har sett "den personlige vibrasjon" eller "lydkraft" bli brukt på steinen ved hjelp av en eller annen slags ledende stav, kanskje en kopperlinjal tilpasset eierens personlighet.

Nå spør vi kanskje: "Om nå disse menneskene visste så mye mer enn vi, hvorfor forsvant de da så fullstendig med all sin vidunderlige viten? Det samme spørsmålet blir kanskje stilt om titusen år angående vår egen rase og sivilisasjon. Svaret vil bli det samme. Den gamle sivilisasjonen gikk til grunne på samme måte som alle mennesker må omkomme når deres personlige makt overstiger klokskapen hos dem. Mennesket lærte en hel del om skjulte ting og brukte lærdommen til fremme av sitt personlige velvære og sin egen forherligelse. Resultatet ble en rekke gigantiske katastrofer og syndfloden kan ha vært en av dem.: 

Fra den andre hemisfæren kommer der søramerikanske legender om ødeleggelsen av den første sivilisasjonen som godt kan ha vært den i det sagnomsuste Atlantis. Der var, sier sagnet, et mysterienes tempel som kaltes "Flammens Hus", der de prestelærde oppbevarte hemmelighetene om kosmiske krefter. Alle, unntatt de innvidde, ble drept straks hvis de nærmet seg "Flammens Hus".

Det heter at: en ung prins vågde seg inn på det 'forbudte. område og ga seg til å eksperimentere på barnslig vis med de fryktelige kreftene som eksisterte der i underjordiske hvelv og tunneler. Følgen var at kosmisk kraft ble sluppet løs, flammer slo opp over jorden og ødela nesten hele landet som deretter sank i havet med sine 60 000 000 innbyggere.

I skapelseshistorien står det at Adam ble befalt å ikke spise av kunnskapens tre. Da han likevel gjorde det, gikk Edens Hage, den strålende første sivilisasjonen, til grunne. En engel med "et flammende sverd" drev ham ut.

Den greske Pandora fikk påbud om å ikke åpne en viss eske. Hun gjorde det likevel, og ondskap og elendighet kom inn i verden. Er det noen forbindelse mellom noen av disse symbolske fablene? Pandoras eske, den forbudne frukt, hemmelighetene i det forbudte "Flammens Hus" synes bare å være ulike allegoriske uttrykk for det samme, nemlig at verdens tidigere  sivilisasjon gikk til grunne ved for mye kunnskap og for lite visdom.

I Popul Vuh heter det at gudene var bekymret over at mennesket visste alt og så alt like godt som de selv, så de blåste skodde inn i øynene på det for at det ikke skulle kunne se: langt og kort på samme tid. Menneskets kjennskap til hemmelige' ting, ble med andre ord redusert til dets eget beste og til beste for hele solsystemet i sin alminnelighet.

I The Book of Dzyan heter det: 

"Så ble Den fjerde rase (den atlantiske) stor av stolthet. Vi er kongene, sa de, vi er gudene. De bygde templer for menneskekroppen. De dyrket de mannlige og kvinnelige symboler. Da virket ikke Det tredje øyet lenger (med forminsket viten, virket ikke de fysiske organene lenger).... De første store vannene kom. De slukte De syv store øyene. Alle hellige ble reddet, de vanhellige omkom og med dem de fleste av de store dyrene (øglene) skapt av jordens sved."

'Luftfarten var sterkt utviklet i de dagene. Et annet gammelt kommentar forteller i et merkelig og rørende språk om hvordan de gode herskerne i Atlantis forlot det ulykkelige landet gjennom luften etter først å ha fjernet luftfartøyene til misdederne som var hensatt i hypnotisk søvn. Da de våknet igjen var det for sent. Den store flommen var over dem. Den fryktelige utrenskningen var begynt. 

"Den store kongen med det blendende ansiktet var bedrøvet over å se de svartmusketes (misdedernes) synder. Han sendte vimana'ene sine til alle kongebrødrene med fromme menn som sa: 'Våkne opp, I den gode lovs menn, og kryss landet mens det ennå er tørt. Stormens herrer nærmer seg. En natt og to dager til skal disse herrene med de svarte ansiktene (trollmennene) forbli i live i dette tålmodige landet. Det står for fall, og de vil gå til grunne med det. Nedrerikets ildherrer gjør sine flammende våpen klare. Men Det mørke øyes herrer er sterkere enn de. De er skolert i all høyere magi. Kom, bruk eders egen viten. La alle innvidde sørge for at vimana'ene til hver enkelt  med svart ansikt faller i deres hender, så ingen av trollmennene skal unnslippe vannene, unngå Karmas ris og redde sine ondskapsfulle folk."

Overveldet av sorg, gråter den store kongen. Men likevel ønsker han at misdederne må bli spart for lidelse.

"Da falt den store kongen på sitt blendende ansikt og gråt. Da kongene var forsamlet, hadde vannet allerede satt seg i bevegelse. Men folkene var nå kommet seg over det tørre landet. De var over vannmerket. Kongene nådde dem i vimana'ene sine og førte dem til landene med ild og metall.... Da herrene med de svarte ansiktene våknet og søkte etter vimana'ene for å unnslippe vannene, fant de dem ikke igjen."3

 

Så kom katastrofen. I de indiske puvana'ene og den søramerikanske Popul Vuh heter det at solen, stjernene og himmelen i flere år var skjult av vulkanske skyer og voldsomme uvær. Det syntes som om verdens ende var kommet og de mektige innvidde herskerne dro bort i fortvilelse. I det gamle kommentar er det en setning 'som låter som dødsklokken over den store sivilisasjonen:' 

"De azurblå setene er tomme. Herrene med de blendende ansiktene er dradd bort i vrede. " 3

Deres avreise markertet slutten på en tidsalder og innvarslet midtpunktet av vår planets livsbane. Fra da av ville krig, kamp og kaos høre til dagens orden inntil en dato som i følge hindu beregningene ligger 300000 år frem i tiden. Da vil de åndelige og høyere mentale krefter ha mestret materien fullstendig. 

Til da vil de azurblå tronene bli stående tomme. Aldri mer skal vi få se et menneskelig vesen av den høyest mulige klasse herske over en stamme eller nasjon, heller ikke få se hans Solaura eller blendende ansikt som er det synlige og ufeilbarlige merke på en innvidd. Herskerne er borte, noen med sine folk og 'gode lovers voktere'. Andre igjen, sier skriftene, forlot planeten Tellus for godt. 

Hvor dro de hen?

Vimana'ene kunne fare til solregionen (Suryamandala) og derfra til stjerneregionen (Naksatra) drevet av krefter som vi intet aner om. Hvis vi tror at vi ved hjelp av simpel forbrenning og med en eksoshastighet på 11 km i sekundet, om kort tid vil bli i stand til å forlate vår planet og krysse omkring i verdens-rommet, passer det seg dårlig at vi ler av dem som greidde det samme ved hjelp av langt mektigere krefter, slik de gamle skriftene forteller. Om noen spør hvor tidligere romreisende dro hen, så må svaret opplagt bli: Til Venus. Ingen annen planet i vårt system virker så dragende på de av jordboerne som streber etter fullkommenhet.

NOTER:

1 James Churchward: The Cosmic Forces ol Mu.

2 Kingsland: Th,e Greoe Py"amid in Fact and Theory.

3 The Secret Doctrine, III. bind, Adyar utgaven.