12.

ER VIMANA'ER FLYGENDE TALLERKENER?

Jeg finner tre likhetspunkter til mellom vimana'er og flygende tallerkener. En del av det som for tusener av år siden ble skrevet om vimana'er har en uhyggelig likhet med det som i dag blir skrevet om tallerkener. Vimana'ene var runde, somme tider båtformete. De glødet i mørke. Langs sidene hadde de doble rader med tuter som dannet avløp for den kraften som drev dem og styrte dem.

Den 22. mars 1950 så to amerikanske flygere ved navn Adams og Anderson en merkverdig tingest fra cockpitvinduene. Den kretset med letthet rundt flyet deres og kom nær nok til at de kunne se en dobbel rekke blålige lys langs hele gjenstandens lengde. Det var de nifseste og sterkeste lysene de noen gang hadde sett. De tok dem for kahyttsvinduer og undret seg over at de ikke så ansikter i dem. De syntes også det var merkelig at det indre av dette uhyret skulle være så strålende opplyst slik at alt utsyn måtte bli svært vanskelig, for ikke å si umulig. Det hele er lett forklarlig hvis det de i steden for vinduer i virkeligheten var den doble raden "jets" som vi vet ble brukt på en av de atlantiske vimana-typene.

Vimana'er glødet om natten, men ikke for å virke dekorative. Farge og fargeskiftninger henger nøye sammen med bruken av høyere eteriske krefter. Tallerkener blir vanligvis sett med et lysende overjordisk grønt, purpurrødt eller blålig skjær, som går over i livlig rødt eller oransjegult når aksellerasjonen er stor. Bortsett fra den opplagte slutning man kan trekke av dette, ville det kanskje være umaken verdt for viderekomne studenter av det okkulte å merke seg omhyggelig disse fargene og undersøke hva de kunne tenkes å tilsvare på ulike høyere plan. De ville da komme frem til meget interessante resultater. De som virkelig studerer farger, er inne på noe som i neste århundre vil bli almenkjent. Vibrasjon brukt i den ene eller den andre ytringsformen, lyd og farge, eller i begge samtidig, vil kanskje snart bli godtatt som en mer brukbar kraftkilde enn den som finnes i den største raketten man ennå har kunnet tenke seg.

En innvidd som i visse kretser går under navnet "Tibetaneren" ga oss håp om dette da han i 1920 skrev:

"Først vil vitenskapsmennene på det fysiske planet bli i stand til å uttale seg med myndighet om den fjerde eter, selv om de ennå ikke anerkjenner den som den laveste av de fire eteriske materiegradene. Dens innflytelsessfære og utnyttelse vil bli for-stått. "Kraft" som faktor i materien, eller den elektriske ytringsformen for energi uten grenser, vil bli like godt kjent som vannstoff er det nå for tiden. Visse tegn til dette er alt til stede i form av oppdagelsen av radium, så vel som i studiet av radioaktive stoffer og av elektroniske fenomener. Kjennskap til disse tingene vil revolusjonere menneskelivet og stille til rådighet det som okkultistene kaller "kraft av den fjerde orden på det fysiske planet". Folk vil bli i stand til å bruke elektrisitet i dagliglivet på en måte som ingen aner noe om i dag. Lys og varme vil kunne fåes uhyre billig og praktisk talt uten installasjonsutgifter. Transportlinjer over sjø og land vil bli avløst av luftlinjer, og selv tungt gods vil bli ført gjennom luften ved øyeblikkelig utløsning og bruk av den kraften, eller energien, som eteren selv inneholder. Nåværende metoder vil da bli helt avlegs.

Dette vil komme gjennom studiet av solsystemets plass i det universelle hele og den virkningen visse konstellasjoner har på det.... Det vil føre til en nærmere gransking av de polare forhold i jorden, av de planetariske og magnetiske kraftfelter og av den elektriske forbindelsen mellom vår jord og de venusianske og marsianske planetariske systemer. Når dette er blitt fullført, vil astronomien og den esoteriske astrologen bli helt omkalfatret. Dette vil skje ved slutten av århundret etter en vitenskapelig oppdagelse av større rekkevidde enn selv den som angår atomets natur."1

Det "overjordiske lyset" som Adams og Anderson så, var forut for sin tid. For barnebarna deres vil det bli like så velkjent som det elektriske lyset er for oss. Besteforeldrene våre ville ha sett på et neonskilt som noe fra en annen verden, ja, kanskje som en åpenbaring av den onde selv.

Noen av vimana'ene fløy i bølgegang, snart nærmere jorden og snart fjernere fra den. Kanskje og kanskje ikke har dette vært en følge av at de fulgte visse bestemte magnetiske linjer som man nå vet omgir og krysser planeten. Disse magnetiske kreftene var kjent i Atlantis slik det vil gå frem av vers XI i Dzyan: "Fohats materie er i omløp.... det hjulet som ikke er synlig 'kretser hurtig inne i det langsommere ytre hylster (jordskorpen)."

Jeg har ofte spekulert på om vi i grunnen ikke får et glimt av "det hjulet som ikke er synlig" i de "snebygene" eller stripene som plutselig kan fare over fjernsynsskjermene og som muligens har med okkultismens fjerde eter og vitenskapens fjerde materietilstand å gjøre.

I forbindelse med denne opp- og nedgående bevegelsen som noen av vimana'ene hadde, siterer jeg noe Donald Keyhoe skriver i sin interessante bok The Flying Saucers are Real. "Samme dag, omtrent to timer senere, ble et himmelfenomen sett av flere personer over Lockbourne flyplass, Columbia, Ohio. Det ble skildret som en rund eller oval tingest, større enn et c 47 fly, som fløy.... hurtigere enn 800 km pr. time.... den lyste avvekslende hvitt og oransjegult.... den steg og sank som en heis og så en gang ut som om den berørte bakken. (Side 21.)

Ved et annet tilfelle rapporterte to amerikanske offiserer en tallerken som fløy gjennom en dal med en "heisliknende" bevegelse.

I Life, h~ternational for 23. mai 1952 heter det: "Den 29. mai 1951 klokken 3.48 om ettermiddagen sto tre tekniske skribenter ved North American Aviations fabrikk i Dewney utenfor Los Angeles og pratet sammen på gårdsplassen. De het Victor Black, Werner Eichler og Ed. J. Sullivan. Plutselig stirret alle tre på himmelen. Sullivan skildrer det de så der: "Omtrent tredve glødende meteorliknende gjenstander spredt utover, ca. 45 grader over horisonten, dreide brått av i rett vinkel og feide over himmelen i en bølgende loddrett formasjon.... de fløy på samme måten som flate steiner bykser bortover på en stille vannflate."

Den kraften vimana'ene strålte ut var jo sterk nok til å snu opp ned på et fiendefly eller til å bøye trærne når de var på vei over de svære forhistoriske skogene. Keyhoe skriver: "Den 24. juni 1947 arbeidde en Portland skjerper ved navn Fred Johnson i Cascade Mountains og fikk der øye på fem-seks runde plater som sto stille i luften... . samtidig la han merke til at kompassnålen på spesialuret hans veivet vilt fra side til side." (Side 24.)

To iakttakere ved Twin Falls, Idaho, så en plate nokså lavt over en skog. Enda det var en absolutt stille dag, bøyde trærne seg som om de var pisket av en voldsom storm. Likevel mente de platen svevde for høyt til at den kunne volde en slik forstyrrelse om det bare var blåsten fra en vanlig jetmotor som kom fra den. Jeg har hørt flere andre meldinger om liknende fenomener.

Vimana'ene var stundom laget av metall og stundom av tynt tre, limet sammen ved en kjemisk prosess som gjorde materialet like seigt som metall. De Havilland-fabrikkene fant under siste krig frem til en metode som kaltes "tre-laminering" og som besto i at tynne lag av finér ble presset sammen og limet under stort trykk. Materialet var lettere enn metall, men like sterkt, og ble brukt til bygging av de utmerkete treflyene Mosquito og Hornet. Det synes som om Sir Geoffrey de Havilland var den første til å gjeninnføre en metode som var velkjent i Atlantis.

NOTE:

1 A. Bailey: A Treatise on Cosmic Fire.