17.

FORHISTORISKE KELTISKE TALLERKENER.

Cuchulain heter en av heltene i den irske mytologien. De heltedådene han utførte er knapt til å tro. Han er for irlenderne hva Siegfried er for tyskerne, Quetcoatl for sør-amerikanerne og Drona for hinduene, et overmenneske i gullalderen, uovervinnelig i krig og enestående i skjønnhet. På sin milde, beskjedne og typisk britiske måte inntar St. George samme stilling i England.

De fleste mennesker ser på Cuchulain, Siegfried & Co. som strålende sagufigurer skapt av menneskenes ubevisste trang til allmakt eller lyst til å velte seg i blod. Sikkert er det at over-leveringene tillegger Cuchulain flere blodsutgytelser enn hunnerkongen Attila.

Midt i alt snakket og overdrivelsene, kommer det av og til noen beretninger som later til å være mer enn bare sagn. Man får inntrykk av at skaldene bare gjenforteller overleveringene, uten å forstå et plukk av det de virkelig innebærer.

Cuchulain hadde et våpen som kaltes "Torden-kilen" for ~hundre, femhundre eller tusen~. Dette skal bety at "Tordenkilen" kunne innstilles til å drepe hundre, femhundre eller tusen menn på en gang. Tydeligvis hentyder det til et eller annet slags skytevåpen med variabel ladning. Det minner meg om Indras Pil, og Brahma-våpnet eller Mashmak, men i en mer kontrollerbar form.

Jeg skyter her inn, at i noen av de forhistoriske steinfortene i Irland og Skottland virker det som steinblokkene er sprengt og smeltet sammen av en voldsom varme.

Cuchulain hadde også to stridsvogner, den ene ble kalt "Ljåkareten" og den andre "Hekse-kareten". Den første skildres som en svær tungt pansret tingest, struttende av forgiftete spyd, og så tung at bare de to magiske gangerne hans, "Dubhshaoileann" og "Liath Macha", kunne rikke den. Den tjente også som plattform for "Torden-kilen", noe som kunne tyde på at det var et stykke artilleri som krevde et nokså sterkt understell. Det kan ha vært en vanlig primitiv kanon som skjøt ut en eksploderende granat, men sannsynligvis liknet den snarere den "runde buen" til Indra som er omtalt i Ramayana. Det later til at en forhistorisk slags tank, drevet av to ukjente maskiner og utstyrt med et fryktelig skytevåpen, har etterlatt seg spor i irske legender.

"Hekse-kareten" er skildret som "lett og luftig". "Den fløy fortere enn noen fugl, og ingen hest trakk den". Stadig vekk blir dette merkelige lette kjøretøyet sammenliknet med en' fugl på vingene og rost for sin vidunderlige letthet. Det ble fortalt om alle de keltiske heltenes "hekse-kareter" at de var i stand til å stige opp til det himmelske "Gudeslottet" og til andre vidunderlige land i himmelen. Denne legenden kan man lett forklare som rasens erindring om vimana'enes turer frem og tilbake mellom planetene. I Samar heter det at menneskene ved hjelp av disse fartøyene kunne reise opp i stjerneverdenen og at himmelske vesener kunne komme ned til Jorden med dem. "Heltene" og "gudene" kan på sin side også hovedsakelig være raseerindringer hos solsystemets eldre slekter. De luftskipene 7som landet i Frankrike på Karl den Stores tid, kan man kalle "hekse-kareter", vimana er eller flygende tallerkener, alt etter ønske.

Når en gang de gamle sagaene fra Hellas, Egypt, India og de keltiske land er blitt bedre utforsket, vil det komme for dagen mange interessante opplysninger om rom-reiser. Slike fantasifostre som den gylne 12 000 alen store Asura Maya Vimana, vil da kanskje vise seg å høre virkeligheten til for så vidt som sagnet om den bygger på erindringen om de store sigarformete hangarskipene som er blitt sett så mange ganger og som nå endelig er blitt fotografert av Adamski.

Nå må jeg fortelle noe merkelig. Etter et av Cuchulains slag der super-våpnene blir brukt, flykter de overlevende ikke, som man skulle vente seg, til Tara, Emania, Dun Dalgan eller et annet befestet sted i Irland, men til "De tre tinders by", en legendarisk fjellfestning som ofte blir omtalt i sør-amerikanske overleveringer som en av de store hovedsteder i Atlantis' seneste historier. Muligens har den vært den samme som i Mahabharata blir kalt "Den tredoble by" og som ble ødelagt av det atomiske projektilet, Mashmak eller Brahma-våpnet. Denné byen blir ikke bare omtalt i Maya- og Toltec-inskripsjoner, men det er funnet avbildninger av den - det tretakkete fjellet -på mange gamle mynter gravd opp på boplasser fra før-inka tiden. Forresten er det verdt å merke seg likheten mellom "Cuchuiain" og navnet på den sør-amerikanske krigsguden "Kukulkhan" og på Posseidons hellige fjell "Cumhuilan". 

Jo mer en gransker Cuchulains saga jo mer sannsynlig forekommer det en at han er en sammensatt skikkelse av keltisk og atlantisk opprinnelse. At han ble oppfostret av amasoner, at han brukte magiske våpen, særlig da den vidunderhjelmen han fikk fra "Det forjettete land" (et gammelt navn på Atlantis), og at han hadde slektninger blant sagnfigurene i Mexico, Sør-Amerika og Egypt, gjør det sannsynlig at han er basert på erindringer hos en krigersk rase som opprinnelig bebodde moderlandet og som siden flyttet til Irland med all sin kunst og vitenskap. Senere ble irske helter og krigere blandet sammen og identifisert med dem. Enda senere lånte kelterne heltegjerninger fra daytan-krigene og overførte dem til sine egne stammefeider. Etter som kunnskapen om hemmelighetene for-falt, gikk navn og steder fra den tidligere sivilisasjonen over til deres egen. Alle gamle land har sine Babels tårn og olympiske fjell. Det opphavelige hellige fjellet er oppslukt av havet i dag, men etterfølgende slekter omplantet og omformet det slik det passet dem. På samme måten, førte de sør-amerikanske og keltiske rasene med seg sine erindringer om det tapte moderlandet og bruddstykker av sin viten. Etter hånden ble alt sammen begravd under så tykke lag av legender og fabler at man må grave dypt der mennesker har levd for å finne frem til sannheten eller de restene av den som ennå eksisterer.

I India finner vi da "himmelvognene", vimana'ene, de flammende agni-våpnene, "Indras pil" og det forferdelige Brahma-våpnet. I Sør-Amerika finner vi det fryktelige Mashmak og ild som kunne slette ut hele arméer. I Irland kommer vi over Cuchulains "Tordenkilen" og de to karetene hans (artilleri og fly?). Cuchulain er en sammensatt figur, en keltiskatlantisk krigsherre, utstyrt med et helt arsenal av magi, plus en del senere forhistoriske irske helteskikkelser som virkelig reiste den store festningen Dundalk der Cuchulain skal ha bodd. Ventelig forsto de seg alt tidlig, iallfall delvis, på Agni Indra og andre super-våpen, hvis man skal dømme etter de sammensmeltete og sprengte steinblokkene i fjellfestningene deres. Om man foretrekker å tro at det er lynet som har smeltet dem, sa gjerne det. Men jeg har ennå til gode å se lynet smelte en stein. Det virker snarere som et kraftig sprengstoff har vært brukt påden. 

Hva er nå det enkleste?

Å tro at likheten mellom alle legender om ildvåpen og luftfartøyer fra alle verdens kanter skyldes det rene tilfelle? Eller å anta at det en gang i en dunkel fortid eksisterte store imperier der naturvitenskapen var kommet like langt som hos oss, ja, i somme retninger enda lenger?

Jeg har før sagt, og sier igjen, at ingen virkelig magiker tror på "magi". Noe slikt eksisterer ikke. Det som de overtroiske kaller "magi" er i virkeligheten naturvitenskap, kjennskap til de universelle lovene og deres bruk, hverken mer eller mindre. De gamle "magikerne" kontrollerte disse lovene hovedsakelig ved hjelp av lyd. De moderne laboratoriemagikerne bruker for det meste varme, og de konsentrerer seg om andre ytringsformer. De gamle "magikerne" kom på sporet etter dem gjennom studium og ved hjelp av psykisk intuisjon. Den moderne "troll-mannen" får sin innsikt gjennom en intellektuell prosess basert på iakttakelser og matematikk. Resultatene likner hverandre.

De "magiske" våpnene av i går er sannelig ikke mer "magiske" og mekanisk sett mindre sinnrike, enn vår tids innviklete og "magiske" radar, våre fjemstyrte projektiler og ti tonns "tordenkiler" sluppet ned fra bombefly, vimana'er eller hva man nå vil kalle dem.

Mer dødelig enn selve "Torden-kilen" var Balors øye, et veldig rundt "øye" eller speil som ødela fienden på et blunk når det ble rettet mot ham. Et våpen av samme slag eksisterte i det gamle India under et liknende navn Kapillas øye. Det kunne knuse 10 000 mann til støv på et sekund. Indras runde bue eller Brahma-våpnet later til å ha vært andre varianter.

Den kraften de brukte kan muligens ha vært konsentrerte lydbølger. "Den runde buen", eller "Det runde øyet", var form~ dentlig parabolske speil eller skjermer, den eneste form for reflektor som kunne konsentrere lydbølger i fokus.

Mot alt dette hadde primitive stammer ingen sjanse, selv de mindre våpnene skremte livet av dem. Sagnet forteller om hvor skrekkslagne de ble av "den hvislende røde luen og gnistene fra Cuchulains piler og spyd".

Flammer og gnistrer det av spyd og piler? Ja, av de moderne sortene, men vi kaller dem jo rett nok raketter og bazookas, navn som de gamle skaldene ikke hadde i sine ordforråd. Men sett at Cuchulain var utrustet med den slags våpen, hvor fikk han dem så fra? Hvor kom kjennskapen til dem fra? Sagnet forteller at alt sammen stammet fra Landene i vest, Det forjettete land, Tir na Oge, Ungdommens land, de vakre øyene som strakte seg over havet mot den synkende sol.

Amerika? Sør-Amerika? Atlantis?

Han ble undervist i naturfag av tre vise kvinner av amasonestammen. Det peker mot Sør-Amerika. Men den magiske hjelmen og trollskipet fikk han av sjøguden Mananan som senere kom til å hete Neptun-Poseidon. I følge Plato var Poseidon konge på Poseidonis, den store øya i vest, og det siste store bruddstykket av det synkende Atlantis.

Akkurat som Siegfrieds Tarnhelm, gjorde den magiske lijelmen krigeren usynlig. På side 93 i Samar står det at vimana'ene også blir gjort usynlige, og hvert eneste "magiske" £ystem inneholder formler for bøyning av lysbølgene rundt personer eller gjenstander, så de ikke kan sees. Selv vi med våre kunnskaper i "magi" eller naturvitenskap, finner tanken noe søkt, men likevel ikke helt umulig.

Mananan lånte Cuchulain sitt "magiske" skip som ikke trengte hverken årer eller seil. Det skulle bare den riktige lyden til for å drive det. Bardene sier at når man sa til det hvor det skulle gå, så gikk det dit. Det ble med andre ord drevet og styrt ved hjelp av lydbølger eller vibrasjon. Herodot nevner en gallei som kom inn i Middelhavet forbi Herkulesstøttene (Gibraltar) med stor fart, enda den hverken brukte seil eller årer. Scott Elliot forteller at skip fra Atlantis ble drevet av den samme "eteriske" maskinen som også drev vimana'ene.

Enda en gang føler jeg at det en viss sammenheng mellom Keelys maskin, "himmelvognene", levitasjonsplatene, de hindutegningene til en maskin som Churchward fikk se, "kvikksølvmaskinene" i de keltiske gangerne som lystret kommandorop, og de veldige tingestene som hver dag blir sett på vår himmel, der de lydløse eller syngende farer avsted med stor fart. En sammenheng er der også mellom Indras runde bue, Kapillas øye, Balors øye, Mashmak, og fjellfestningene i Vest-Skottland og Irland med de smeltete og sammensveisete steinblokkene. Det samme kan man si om Cuchulains våpen som fikk arméer til ådåne, det indiske Avidyastra (projektilet med illusjonskrefter), Prasvapana (det projektilet som fremkalte søvn), Søvnpilen og de fire våpnene som beherskes av lyd (Satyakirti, Kamarupaka, Kamaruci, Vajra), og de moderne lydeksperimentene som til nå har klart å antenne stoff, endre molekylene i metaller og åflytte hus på grunnmurene. Det er også en forbindelse mellom vimana'er, flygende tallerkener og gudenes magiske vogner, trukket av fyrige gangere. De kunne kjøre både til lands og til vanns og dessuten kunne de stige til værs med største letthet. Det var "magiske gangere", som trakk dem, men gangerne liknet ikke hester. Om en av dem blir det fortalt at den hadde "jernhud og ingen bein i skrotten". Fordi den ingen knokler hadde, sier skaldene, kunne den ikke drepes i kamp, for ethvert våpen  som greidde å trenge gjennom jemhuden fant intet å skade innenfor.

De vedgår derfor at denne merkelige gangeren eller kraftenheten var en tom metallkiste eller sylinder. Nå nærmer vi oss. En hul metallsylinder eller et par slike leverte drivkraften. De keltiske heltene nyttet altså kjøretøyer som gikk like godt til lands som til vanns, drevet ved hjelp av to hule metallsylindre, praktisk talt ugjennomtrengelige for fiendens ild. Og hva slags metallsylindre -? Den atlantiske eteriske motoren eller den jet-maskinen som er skildret i Samarangana Sutradhara.

Alle disse små bruddstykkene stø tter seg tiL den samme grunn-tanken, nemlig den at det i eteren finnes utappete evige kraft-kilder som teknologene våre inntil ganske nylig har vært for opptatt med andre energiformeri til å dra nytte av. Det er kraft fra samme kilder som med en melodisk lyd drev "himmel-vognen" på dens luftige vei, og fikk de keltiske "magiske" gangerne til å sveve over sjø og land uten å tretne og uten mat (det vil si drivstoff). Den samme kraften løftet Keelys metallluftskip i været og fikk det til å fly omkring i laboratoriet hans men" han strøk buestrengen sin.

Det gudene gjør vil menneskene alltid prøve på å gjøre etter inntil de har lært og selv er blitt guder. Så lenge de mektige fortsetter å bygge opp soler og planeter der liv kan plantes, så lenge vil disse livsspirene når de blir menneskelige, og intelligente nok, begynne å ape etter sine overmenn og selv gi seg i kast med å bygge opp små planeter. For femti år siden ble flyging gjenoppdaget i en ny form av brødrene Wright. Gamle lekser som er lært for lenge siden læres fort igjen. I løpet av et halvt århundre har vi nådd så langt at vi kan tegne opp en kunstig satelitt som skal kretse omkring Jorden, den første vesle menneskegjorte planeten.

Enda et siste ord før vi forlater Cuchulains lysende skikkelse i dens keltiske halvmørke. Da helten angrep "kongen av Antiokien" i trollvognen sin, lyktes det ham å rive opp metallsidene i motstanderens kjøretøy og "de to store hvite juvelbesatte steinene så store som møllesteiner falt ut av det og gikk i stykker så vognen styrtet til jorden med et tordnende brak som når voller faller sammen".

Hva i all verden hadde nå to svære hvite juvelbesatte møllesteiner å gjøre i en vanlig praktisk konstruert stridsvogn, - om det da var en vanlig stridsvogn - og hvorfor ble ødeleggelsen av dem årsak til nedstyrtninger? Møllesteinene skulle vel aldri være de gamle kjenningene våre, lydplatene som drev de gamle himmelvognene?2

 

NOTER

I Disse kreftene er blitt oversett fordi de er å finne like for nesene våre eller under føttene. Det er de som lydløst driver planetene omkring Solen, og Solen omkring i Melkeveien og tilmed de små elektronene omkring atomkjernen. Langs disse kraftunjene seiler de store romskipene vi kaller planeter og de små kunstige planetene vi kaller flygende tallerkener. Som vanlig er altså svaret å finne like utenfor vår egen gatedør.

2 Mange av nåtidens "primitive" folkeslag har legender om flygende tallerkener. En amerikansk professor i gamle tungemål, George Hunt Williamson, tilbrakte de siSte månedene av 1952 hos noen amerikanske og kanadiske indianerstammer som omtalte dem som "jord-skramlere". Indianerne sa de bevegde seg lydløst, men rystet stundom jorden. De pleide åkomme inn over sjøene som store skinnende hvalfisker, men var alltid runde på fasong. I gamle dager pleide folkene ombord på dem å komme dem til hjelp og gi dem råd like til den tiden da koloniene ble dannet. Men siden de hvite var kommet, landet de ikke mer. Legenden påsto likevel at de en dag ville lande igjen, men indianerne likte ikke å si for mye om dette, for "det var ikke bra å snakke om dette unntatt i engere kretser eller til seg selv.