.

EN DEL NYERE OBSERVASJONER.

Det kjente tidsskriftet Time har gitt meg lov til å gjengi følgende sju skildringer av nyere observasjoner:

 

1. observasjon. Den 25. august 1951 kl. 9.10 om kvelden, sto dr. W. I. Robinson, professor i geologi ved Texas Tekniske Høyskole, i bakgården til huset sitt i Lubbock, Texas, og pratet med to kolleger. De var dr. A. G. Oberg, professor i kjemisk teknologi, og professor W. L. Ducker, leder av avdelingen for petroleumsteknologi. Kvelden var klar, men mørk. Plutselig så alle tre noen lys som f6r lydløst over himmelen fra synskrets til synskrets noen få sekunder. Det så ut til å være omtrent tredve små lysende kuler ordnet i halvmåneform. Få øyeblikk etter f6r en liknende formasjon samme veien som den første. Denne gangen kunne vitenskapsmennene slå fast at lysene beveget seg over tredve grader av en sirkelbue på ett sekund. Ved å undersøke hos flyvåpnet neste dag, fant professorene at det ikke hadde vært fly over området på den tiden.

 

Dette var likevel bare begynnelsen. Mellom august og november måned observerte professor Ducker tolv slike svermer av lys på himmelen, mens noen av kollegene hans så opp til ti. Hundrevis av uskolerte observatører i en vid omkrets rundt Lubbock så opp til tre mystiske halvmåner på en kveld. Om kvelden den 30. august gjorde den attenårige CarI Hart jr. et

 

24

forsøk på å fotografere lysene. Han nyttet et Kodak 35 mm kamera, og ved å arbeide hurtig lyktes det ham å få fem bilder av svermene. Et av bildene til Hart er gjengitt på fig. 2 og viser atten-tjue lysende gjenstander, mer intense enn planeten Venus, og ordnet i en eller et par halvmåner. På flere av fotografiene er der synlig en lysning litt til side for hovedformasjonen, og den kan tenkes å stamme fra et moderskip på vakt nær avkommet sitt.

 

Vurdering. Observasjonene er for tallrike og for ensartete til at en kan tvil på dem. Dessuten har luftvåpnet etter nøye undersøkelse ikke kunnet finne noe falskneri ved Harts bilder. Lysene er for klare til å kunne være gjenskinn og de må derfor skrive seg fra selvlysende legemer. Da professorene Ducker, Oberg og Robinson ikke var i stand til å måle formasjonenes størrelse og avstand, kunne de heller ikke danne seg noen eksakt idé om deres hastighet. De anslo likevel farten til å ha vært 3000 km i timen hvis høyden var ca. 1500 meter. Professorene, så vel som andre vitenskapsmenn, er dog enige i at høyden på grunn av at ingen lyd hørtes, må ha vært minst ti ganger så stor eller minst 15 000 meter. I så fall vil farten ikke ha vært 3000 km i timen, men 30 000.

 

2. observasjon. Den 10. juli 1947 klokken 4,47 om ettermiddagen, var en av de mest kjente astronomene i USA på vei i bil fra Clovis til CImes Corner, New Mexico. Av profesjonelle hensyn har han bedt om at navnet hans ikke må bli nevnt. Hans kone og to halvvoksne døtre var også med i bilen. Det var en klar solskinnsdag, men hele den vestlige delen av himmelen var som et opprørt hav av skyer. Da bilen en gang kjørte i retning av skylaget, <så vi alle fire plutselig og samtidig en merkelig lysgjenstand som hang nesten urørlig mellom skyene.> Av gammel vane begynte astronomen å regne ved hjelp av de

 

25

instrumentene han tilfeldigvis hadde for hånden. Han holdt en blyant ut i arms lengde, målte størrelsen av gjenstanden mot glasskjermen på bilen, målte også avstanden mellom øynene og skjermen osv. Konen og døtrene målte også, og alle gjorde sine egne beregninger.

 

<Gjenstanden hadde en fast og klar elipseformet kontur som avtegnet seg skarpt mot skyene," forteller vitenskapsmannen. <Av farge liknet den noe på Jupiter mot mørk himmel, men var ikke fullt så klar, ikke egentlig aluminiumsfarget eller sølv-hvit heller.... Gjenstandeii tiadde en tydelig slingrende bevegel~ bevegelsen tydet på at den hadde en viss fasthet, men at den ikke nødvendigvis måtte være et solid legeme. Etter åha vært fullt synlig i 30 sekunder, forsvant elipsoiden langsomt bak en sky (2370 asimut, elevasjon 10> og vi trodde den var borte for godt. Men den viste seg igjen fem sekunder senere <2750 asimut, elevasjon 20). Denne merkelige og hurtige opp. stigningen overtydet meg om at vi hadde å gjøre med et absolutt nytt slags sveveapparat."

 

Da den så kom tilsyne igjen, flyttet gjenstanden seg langsomt nordover. "Sett mot de mørke skyene fortonet tingesten seg avgjort som selvlysende. Omtrent to-og-et-halvt minutt etter at vi først fikk øye på den, ble den borte for oss bak en skybanke.>

 

Vurdering. Astronomen garanterer for at hans observasjoner og beregninger er tilnærmet riktige. Han slo fast at gjenstanden ikke var mindre enn 35 og ikke mer enn 70 km fra hans observasjonspunkt, at den var en fast elipsoide, 50 meter lang og 20 meter bred, hvis avstanden var den minste, og 75 meter lang og 30 meter bred, hvis avstanden var den største. Dens vannrette fart anslo han til mellom 200 og 300 km i timen og den loddrette til mellom 1000 og 1500 km i timen. Han la også

 

26

merke til at den slingret, ikke ga fra seg lyd, eksos, eller noen som helst slags forbrenningsprodukter. Konen og døtrene bekreftet hans iakttakelser.

 

Gjenstandens form og bevegelser svarer ikke til noe kjent optisk eller astronomisk fenomen. Intet eksisterende eller pr~ jektert fly eller fjemstyrt projektil, og ingen rakett kan stige så fort uten å etterlate seg en eksosstrøm eller røkstripe.

 

3. observasjon. Den 24. april 1949 klokken 10,20 om formiddagen var en gruppe på fem fagfolk, ledet av flymgeniør J. Gordon Vaeth fra Mannens Forskningsinstitutt, i ferd med åsette opp en meteorologisk ballong nær Arrey, New Mexico. De hadde først satt opp en mindre ballong for å kontrollere været. Charles B. Moore jr., luftforsker hos firmaet General Mills Jnc. som er banebrytende innen den kosmiske stråleforskningen, siktet inn ballongen gjennom en teodolitt. Klokken 10.30 tok Moore øyet fra teodolitten for å titte direkte på ballongen. Plutselig fikk han øye på en hvit eliptisk tingest. Tilsyne. latende var den langt høyere oppe enn ballongen og hadde fart i motsatt retning. Han siktet straks gjenstanden inn i teodolitten under en høydevinkel på 450 og en asimut på 2l0~. Han fant at den gikk østover med den fenomenale farten av 40 asimutforandring i sekundet, mens den dalte ned til en høydevinkel på 250. Tingesten så ut til å være en elipsoide omtrent toog-en-halv gang så lang som den var bred. Plutselig dreide den av oppover og forsvant ute av syne på noen få sekunder. Moore hadde observert den i omtrent seksti sekunder i alt. De andre medlemmene av gruppen bekreftet hans rapport. De hørte ingen lyd, og så ingen eksos. Etter Moores og hans kollegers kalkyler, må tingesten ha vært omtrent ti tusen meter over jorden, hatt en lengde på ca. 35 meter og gått med en fart på tusen meter i sekundet.

 

27

Vurdering. Obser/asjonene passer ikke på noe kjent atmosfærisk eller optisk Ifenomen. Ingen naturlig gjenstand med en fart på tusen meter i sekundet er i stand til å kunne dreie av oppover plutselig. Det finnes ingen lyd. og eksosløs kraftkilde for et slikt apparat. Intet menneskelig vesen ville ha kunnet tåle det veldige presset en slik bråvending ville utsette det for.

 

4. observasjon. Den 29. mai 1951 klokken 3,48 om ettermiddagen, sto tre tekniske skribenter fra den aerofysiske avdelingen

 

i North American Aviation og pratet på fabrikkens område utenfor Los Angeles. De het Victor Black, Werner Eichler og Ed. J. Sullivan. Plutselig stirret alle tre på himmelen. Sullivan skildrer hva de så:

 

<Omtrent tredve meteorliknende glødende tingester, spredt ut i øst omtrent 450 over horisonten, gjorde en rettvinklet dreining til høyre og feide over himmelen i en bølgende vertikal formasj on.... som minnet om en stemmegaffel på høykant. Det tok hver enkelt av dem omtrent 25 sekunder å fare gjennom 900 av horisonten før de gjorde enda en rettvinklet dreining vestover i retning av Los Angeles' forretningssentrum....

 

Vi anslo tverrmålet deres til omtrent 10 meter og farten til ca. 2000 km i timen. Hver av dem så ut som et intenst blått elektrisk lys, rundt og uten lengde. De bevegde seg som flate steiner som hopper bortover en vannflate.>

 

Vurdering. Intet kjent atmosfærisk eller optisk fenomen sender midt på dagen ut et slikt merkelig lys som Sullivan og kollegene hans sier disse tingestene gjorde. Heller ikke kan noen naturlig gjenstand vende så brått når den går så fort. Akkurat som i Moores tilfelle i teodolitten ville det oppståtte presset ha knust ethvert menneskelig mannskap. Endelig kan ingen kjent maskin gjøre en fart på 2000 km i timen uten spor av eksos eller røk.

 

28

5. observasjon. Den 20. januar 1951 klokken 8.30 om kvelden, fikk kaptein Lawrence W. Vinther, Mid-Continent Airlines, ordre fra kontrolltårnet ved Sioux City om å undersøke <et meget sterkt lys> over flyplassen. Han gikk opp i sin D.C. 3 sammen med annenflygeren James F. Bachmeier og forfulgte lyset. Med ett styrtet lyset med stor fart nesten rett ned mot flyet og passerte lydløst og med veldig fart omtrent sytti meter over nesen på det. Begge flygerne snudde seg for å se hvor tingesten ble av. De oppdaget at den på et blunk lot til å ha endret kurs slik at d!n nå fløy parallelt med flyet deres i en avstand av ca. 70 meter, og i samme retning. Det var klart måneskinn og begge karene så gjenstanden tydelig. Den var omtrent så stor som et B 29 fly, hadde et sigarformet skrog og vinger av glidertype. Vingene sto langt fremme og ikke på skrå. Den hadde ingen motorgondoler eller jetåpninger, og heller ikke var det noen eksos å se. Det hvite lyset lot til å komme fra en fordypning under bunnen. Etter noen sekunder dalte gjenstanden, passerte under flyet og forsvant. En sivilfunksjonær i Flyetterretningsavdelingen fulgte med på turen som passasjer og bekrefter flygernes rapport.

 

Vurdering. Observasjonsvilkårene var utmerkete. En enkelt kjensgjerning, nemlig gjenstandens forbløffende kursendringer, er alene nok til å peke den ut som et apparat langt forut for det vi makter å produsere på flyteknikkens område. Selv om gjenstandens form er annerledes må den på grunn av sin lydløshet og mangel på synlige fremdriftsmidler stilles i klasse med flygende tallerkener.

 

6. observasjon. Den 29. januar 1952, like før midnatt, var et B. 29 fly på en soloflukt over Wonsan, i Nord Korea. Det fløy under 350 km i timen i en høyde av ca. 7000 meter. Kanonéren bak i flyet og ildkontrolløren i cockpiten fikk da sam3 - ~yg.~d. tafl~Lezier ., landet. 29

tidig øye på en klar rund oransjefarget gjenstand på himmelen nær flyet. Begge sa den hadde et tverrmål på omtrent 1 meter, fløy med en dreiende bevegelse i samme retning som flyet og hadde en glorie av blåaktige flammer. Det virket som den pulserte. Tingesten fulgte flyet i omtrent fem minutter, så skjøt den forbi det og fjernet seg i en skarp vinkel. Samme kveld £åkanonéren og kontrolløren på et annet B. 29 i samme høyde en liknende tingest over Sunchon omtrent 130 km borte. Den fulgte flyet i omtrent et minutt og så forsvant den.

 

Vurdering. Teoretikerne i flyvåpnet tror ikke ildkulene var naturlige fenomener, men at de var konstruerte gjenstander. De minner litt om kulene fra de såkalte <ildkulejagerne> eller <foo-jagerne> som fløy løs på de alliertes flystyrker over Tyskland og Japan i 1944-45 og som aldri er blitt tilfredsstillende forklart. På grunn av deres hurtige aksellerasjon, det blå lyset og de brå svingene, virker de koreanske tingestene svært lik de tallerknene vi har skildret før.

 

7. observasjon. Om kvelden den 2. november 1951, f6r en grønnaktig ildkule østover himmelen i Arizona. Kulen var større enn månen og mange ganger mer lyssterk, og f6r i rett linje parallelt med jorden inntil den uten en lyd eksploderte i et mektig glimt. Minst 165 mennesker så dette utrolige skuespillet. Dessuten har folk i hundrevis helt siden desember 1945 sett utallige liknende ildkuler som under sin flukt har lyst opp bakkene i det sørvestlige Amerika. Siste år er de blitt observert på steder så spredt som Pennsylvania, Maryland og Puerto Rico. I 1948 og 1949 kom det så mange meldinger om dem at flyvåpnet så seg nødt til å få i stand <Projekt Blink> for åundersøke fenomenene nærmere. En tredobbel foto-teodolitisk observasjonspost ble opprettet ved Vaughn, North Mexico for å prøve å slå fast vitenskapelige data angående ildkulene. I tre

 

30

måneder var mannskapet på vakt der dag og natt uten å se noe som helst. Likevel fortsatte ildkulene å vise seg alle andre steder i sør-vest, og observasjonsposten ble flyttet til flyvåpnets base, Holloman, ved Alamgordo, North Mexico. I løpet av nye tre måneder observertes noen få kuler, men på grunn av den svære fart de holdt var det umulig å få utført tilfredsstillende beregninger. Søkepatruljer har heller ikke hatt hell med seg. Forgjeves har de finkjemmet områdene like under stedene der kulene eksploderte, uten å finne det minste spor av noe slags fremmedartet stoff som kunne tenkes å skrive seg fra dem.

 

Vurdering. Folk i sør-vest tror stort sett at fenomenene skyldes en merkverdig meteorsverm. Men denne troen deles ikke av Dr. Lincoln, La Paz, direktør for Meteorit-Instituttet ved universitetet i New Mexico. Han peker på at normale ildkuler ikke virker grønne. De faller i den bane tyngdekraften tvinger dem inn i, buldrer som et godstog og etterlater seg meteoriter der de rammer. Intet av dette passer på de grønne kulene som heller ikke later til å være elektrostatiske fenomener. Til det beveger de seg altfor regelbundet og hurtig.

 

Om ildkulene er et eller annet våpenprojekt, slik en del mennesker tror, må det sannelig være ultra <top-secret". Atomenergikommisjonen og alle andre statsinstitusjoner som utvikler nye våpen, nekter ethvert kjennskap til ildkulene. Kan de tenkes å være selvødeleggende russiske rekognoseringsapparater? Neppe, for selv om man i USA tror at russerne har et langtrekkende fjemstyrt projektil, er der intet som tyder på at de har oppfunnet lydløse maskiner eller apparater som kan fly nesten like hurtig som meteorer. Det er likevel sant at de eneste meldingene om grønne ildkuler, før 1945, kom fra østersjøområdet, hva nå dette kan bety.

 

Det er dette grønnskjæret hos ildkulene som har gjort størst

31

inntrykk på øyevitnene. Når de blir bedt om å peke ut den tilsvarende fargetonen i et spektrum fester storparten seg ved en tone som ligger ved 5 200 ångstrÉ>m eller nærmest den grønn. fargen som brennende kopper har. Kopper finnes så godt som aldri i meteoriter. Luftfriksjonen oksyderer det, straks mete~ ren kommer inn i atmosfæren. Aerologene har imidlertid konstatert det merkelige faktum at det nå forekommer kopper partikler i luften over Arizona og New Mexico, særlig da i <ildkuleområder". Før 1948 var dette ikke tilfelle.

32