20.

DET FØRSTE ROMSKIPET I HISTORIEN.

Men hva er så liv? Ser vi på systemets midtpunkt Solen, der vi skulle vente å få vite svaret, finner vi imidlertid at liv i enhver tenkelig form øyeblikkelig ville gå til grunne der. Og likevel er den strålende kloden opphavet til og opprettholderen av alt liv i vårt system.

De gamle lærte at alle planetene i systemet er bebodd av mennesker på ulike utviklingsstadier, og de navnene de fikk er "Livets skoler". Gjør vi bruk av denne allegorien skulle de mindre innerste planetene svare til de første skolene og de store ytre klodene til de senere utdanningssentrene. De store ytre verdener er kalt "sammenføyende skoler" og til dem kommer det liv fra hele systemet for å sluttutdannes og bli perfekt.

Det finnes en forhistorisk tradisjon som jeg finner det lettere for fornuften å godta enn noe av det den moderne tenkning har å by på. I den indre gruppen, der vi er den tredje planeten, er Venus ansett for å stå på et høyere trinn enn naboen på grunn av at den startet sin løpebane under særdeles gunstige omstendigheter. Alle de folkelige mytologiene og de mindre obskure indre tempellærene, gjør Venus til "Gudenes hjem" hvorfra det hyppig blir sendt hjelp til den forarmete nabo og bror, "Det smertelige strevs planet" eller Jorden.

Ortodokse kristne trenger ikke å få anfektelser fordi om de godtar tanken på ikke-jordiske menneskeslekter, som står på et høyere trinn enn vi. Om de ønsker å uttrykke det i enkle teologiske vendinger, kan de si at det ikke fant sted noe syndefall på Venus.1 Hvis de gjør det, gjentar de bare det som er å finne i arkaiske vers der det heter at like i begynnelsen av Jordens løpebane oppsto det visse vansker og fant sted tilbakeslag som gjorde at vår planet ble liggende en hel periode etter naboen, og at vi til vår egen skam og skade ennå lider under det. For åsi det litt grovere, så er Jorden en vanskelig skole, et slags solsystemets kommando-kurs, hvis uteksaminerte elever kanskje blir alle andre solsystembeboere overlegne i styrke og yitholden het, en forloren sønn hvis eventuelle hjemkomst vil glede faderhjertet mer enn alt det de heldigere sønnene kan ha utrettet.

Heller ikke bør flygende tallerkener gjøre de troende urolige. Hvis de ser etter i bibelen vil de finne at Kristus forteller oss om en meget stor fremtidig hending som vil bli innvarslet med tegn og vidundere på himmelen".2

Det heter i de gamle skriftene at de heldigere medlemmene av familien var så bedrøvet over å se hvor dårlig det sto til på Jorden og hvor vanskelig det var for livet der å finne frem til menneskelig bevissthet, at de grep inn til stor skade for seg selv.

Disse vanskene er kommet til uttrykk i de gamle verselinjene:

"Etter trehundre millioner år, snudde Jorden seg. Hun la seg på ryggen, på siden. Hun skapte fra sitt eget bryst. Hun utviklet fryktelige og onde sjøuhyrer." (Dzyan bok, vers II." Den samme tanken er fremsatt i den egyptiske De Dødes Bok og på "Cuthca Tavlene". Både disse og de følgende vers hentyder ikke bare til utviklingsvanskene, men også til en av de mange katastrofene som kom på grunn av de plutselige skiftninger av polene. "Hun ristet dem av seg hver gang de overveldet moren". I Popul Vuk fortelles der også hvorledes en rekke forsøk på å skape mennesker mislyktes.

For omtrent atten millioner år siden, heter det i den gamle læren, kom det så langt at noe som liknet et menneske var blitt til. Men det hadde ingen sjel, for det var født av jord alene. Dette kan ha vært det manglende mellomledd mellom menneske og dyr som antropologene ennå ikke har kunnet finne.

"Livet trengte en form. Forfedrene ga den. Livet trengte en fysisk kropp. Jorden formet den. Livet trengte livets ånd. Sol-kreftene støpte den inn i formen. Livet trengte et speilbilde av kroppen (eterisk dobbeltgjenger). "Vi ga det vår egen", sa gudene. Livet trengte et attråens redskap (astrallegeme). "Det har det", sa Vandenes bortleder. Men livet trengte en ånd som kunne favne universet. "Det kan vi ikke gi det", sa forfedrene. "Jeg har aldri hatt det", sa Jordens ånd. "Formen ville bli fortært hvis jeg ga det min", sa Den store ild. Mennesket forble en tom vettløs skapning." (Dzyans Bok) vers V."

Utviklingen var, med andre ord, kommet så langt, men kunne ikke komme lenger før den fikk et veldig skubb som det ikke sto i Jordens makt å gi den. Da kom altså fra naboen vår, Venus, den største av alle der, "Sanat Kumara", "Flammens behersker", selve ånden i den venusianske verdensorden hvis minne er holdt i akt og ære i hver eneste gammel religion. Han kom til Jorden av fri vilje sammen med fire av sine brødre og hundre medhjelpere for å hjelpe de vettløse skapningene som famlet omkring i de dampende urskogene.

Jorden, Mars og Venus sto da i den gunstigste innbyrdes posisjon for en reise mellom dem.

I Besant-Leadbeaters Man Where, Whence and Whither heter det:

"Med et veldig brøl, og omgitt av flammende masser av ild som fylte himmelen med slikkende ildtunger, kom Flammens behersker på sitt fartøy susende gjennom rommet fra uberegnelige høyder. Han lot det stanse over Den hvite øy som ligger i Gobisjøen. Grønn var den og strålende av de skjønneste blomster så Jorden bød sin konge velkommen på best mulig vis."

Her har vi den første beretningen om hvordan et stort rom-skip eller flygende tallerken for atten millioner år siden - i følge Brahmin-tabellene - landet på Jorden. Det synes kanskje utrolig, men det som her er sitert kan ikke fortolkes på annen måte. Det med de flammende ildmassene og de slikkende luene kunne like godt ha vært skrevet av en nåtidsskribent i et forsøk på å skildre et romskip.

Vender vi oss nå til Dzyan-boken igjen, så finner vi vers V, 2. serie en mer detaljert beretning om reisen.

"Flammens beherskere sto opp og gjorde seg i stand. Det var avgjørelsens time. .. . Den store herren til fjerde sfære (Jorden) ventet deres komme. Den lavere (Jorden) var forberedt. Den høyere (Venus) var besluttet. . . . "

Så følger et vink om drivkraften: "Grunntonen steg. Dyp svarte dyp. Den femdoble akkorden ventet på gjenklang."

Enda en gang får vi å gjøre med det harmoniske prinsippet. "Mørkt ble rommet mellom sfærene. Strålende ble de to verdener. "

Det vil si at de magnetiske strømningene mellom Jorden og Venus økte til maksimum takket være den gunstige posisjonen. Dette gjorde at reisen kunne begynne.

"De tre ganger trettifem (Sanat Kumara, de fire brødrene og de hundre medhjelperne, i alt 105 mann), fant at avstanden stemte der de for frem som flammende ild, og se - det var full-brakt.... Offeret ble brakt og dets virkning har vart for evig. Vokterne tok fatt på sitt oppdrag, og se - arbeidet fortsetter."

"Flammens behersker" forekommer under ulike navn i mange overleveringer. Greske, romerske, egyptiske, sør-amerikanske, indiske og persiske legender om gudenes komme til Jorden kan spores tilbake til raseerindringer om denne landingen fra Venus. Men som i alle legender er hendingen blitt fordreiet og belagt med seksuelle allegorier, inntil beretningene om det Zeus, Votan, Quetzocatl og alle de andre bedrev, knapt kan godtas av sensor.

Reformatorenes arbeid var ikke lett. Etter som det tidlige menneske utviklet en sjel, gikk det også fra å være tvekjønnet androgyn over til å bli han og hun i to atskilte kropper. Forandringen kom tydeligvis for brått på noen av disse skapningene som ennå bare sto på grensen til menneskelig bevissthet.

"Dyrene delte seg først. De begynte å formere seg. Dobbeltmennesket delte seg også. Han sa: "La oss gjøre som dem. La oss forene oss og gjøre skapninger". Og det gjorde de."

"Og de som ikke hadde noen gnist tok svære hun-dyr til seg. De avlet med dem de stumme rasene. Stumme var de selv også. Uhyrer avlet de. En rase av krokete uhyrer som gikk på alle fire og var bedekket med rødt hår. (Vers VI 11.31.""

Dette er vel grunnen til at apen i mange orientalske land blir holdt for å være hellig. Man tror den er etterkommeren til den krokete, hårrike rasen' som oppsto på grunn av de "sjelløses synd". Hadde det ikke vært for dette mistaket, ville den stakkars apekatten i dag ha vært like menneskelig som vi selv.

Vi står altså i gjeld til dyret på en måte!

Jeg vet det er ikke lett å måtte medgi at tidligere sivilisasjoner visste mer enn vi gjør. Ikke før vi fikk kikkerter, ante vi at vi bodde i vårt eget solsystem som igjen var en ringe del av et av de kjempemessige systemene vi kaller stjernetåker. Vi er ennå ikke helt visse på hvorledes den veldige hærskaren av stjernetåker beveger seg. Å dømme etter rødforskyvningen i spektroskopet, later de til å fare bort fra hverandre med stadig økende hastigheter, skjønt de logisk sett burde rotere i et enda større system. Hvor mye de gamle visste om tåkenes bevegelser kan en gjette seg til fra et gammelt okkult kommentar som opprinnelig er skrevet i Sensar og gjengitt oversatt i Cosmic Fire:

"Det ene hjul dreier seg. Bare en omdreining gjør det, og hver enkelt sfære, foruten soler av alle grader, følger dets gang. Tidens natt er gått tapt i det, og evigheter varer mindre enn sekunder i menneskets lille dag.

Ti millioner evigheter går og to ganger ti millioner millioner brahmin-perioder (31l,400,000,000,000,000 år er lik 1 brahminperiode eller stor evighet) og enda er ikke 1 time av kosmisk tid forløpt. Innenfor hjulet som danner dette hjulet er de mindre hjulene fra den første til den tiende dimensjon.

Hver av disse holder i løpet av sin periode andre og mindre hjul (planeter) innenfor sin kraftsfære. Men mange soler kreves når et kosmisk hjul skal dannes."

Ble "hjul" erstattet med "system" kunne dette godtas av de gløggeste hodene i Mount Palomar. Senere i samme kommentar blir en annen tørr astronomisk læresetning fremsatt i mer poetiske vendinger.

"Hjul innenfor hjul, sfærer innefor sfærer. Hver enkelt går sin gang og frastøter eller vraker sin bror, men likevel kan ingen av dem slippe ut av morens favntak."

Så følger noe om den endelige oppløsning av et univers og gjenopprettelsen av det. Det later til å forklare i bestemt form hva man nå antar finner sted når et system "springer i luften" og blir til en super-nova, eller kanskje forklaringen gjelder det som skjer når en hel stjernetåke møter sin skjebne. Jeg finner det umaken verdt å sitere og overveie det:

"Når hjulene av fjerde dimensjon, av hvilke vår Sol er et, og alle som er mindre sterke og har høyere gradnummer som for eksempel åttende eller niende grad - vender seg mot hverandre, sluker hverandre og tilmed sønderriver sin egen mor (stjernetåken), da vil det kosmiske hjulet være rede til å dreie fortere."

Hvis altså menneskene før syndfloden visste såpass mye om astronomi, er det vel også mulig at det ikke er grunnløst det de har skrevet om Venus og dyre-menneskets oppvekkelse til virkelig menneske. Og hvis venusianernes ankomst ikke er en ren fabel, så har vi hendene våre en beretning om det første store romskipet som landet på Jorden. Etter brahmin-tabellene hendte det for 18,618,793 år siden.

Det har ofte falt meg inn at hvis disse beretningene ikke er rene myter, burde vi kunne vente at det igjen var kommet folk fra Venus til den stakkars naboen når han trengte hjelp. Egypterne forteller da også at gudene kom ned fra himmelen i de skinnende farkostene sine og hadde med seg både mat og lærdom som gaver til menneskene. Indianerne har en tradisjon som forteller hvorledes de eldre brødrene, helt til de hvite kom, pleide å fly ned i de runde skinnende skipene sine for å hjelpe dem i nøden. I alle keltiske land blir det fortalt om udødelige som i flammende kareter kom ned på Jorden fra sine strålende palasser i himlene for å slå seg til blant oss. Det skal jo ikke så mye poetisk fantasi til for å kalle de klare planetene for "strålende palasser i himmelen" eller romskipene fra dem for "flammende kareter".

Nå da vitenskapen løper amok og truer oss med atomisk utslettelse, synes det rimelig å anta at tiden er inne for en ny intervensjon fra det høye. Vi har da også nok prov på at ikke bare enkelte, men mange intelligente vesener utenfor Jorden følger utviklingen hos oss med interesse. Hvis hele solsystemet er bebodd av medlemmer av den samme familien, hvorfor skulle ikke da noen få av de to milliardene jordboere få oppleve det som de gamle bøkene later til å mene var høyst alminnelig en gang, nemlig å få en gjest fra verdensrommet i tale? Bare den rendyrkete fordom vil benekte muligheten av det.

For de fordomsfri lar jeg nå George Adamski få ordet. Han er den første som kan gi en troverdig beretning om et personlig møte med en mann fra en annen planet. Adamski var ikke redd da han fikk se det skinnende fartøyet komme seilende ned og heller ikke da det gikk opp for ham at han sto ansikt til ansikt med et intelligent og levende vesen, et menneske som vi selv, en bror fra en annen bebodd planet.

Så bør da vi som hører til samme slekten som Adamski glede oss istedenfor å bli redde om vi skulle være så heldige å få et glimt av de andre slektene i verdensrommet. Liksom vi, strever de også oppover den lange, lange stigningen mot målet: forening i den sentrale mystiske solen, den som alle tiders vismenn og filosofer har sagt ikke bare er jordmenneskets mål, men også det målet det kosmiske mennesket strever mot. En gang skal vi igjen tilhøre denne siste slekten.

 

NOTER:

1 Vatikanet har kunngjort at det ikke finner noe "i strid med tro og moral" i den tanken, at det kan eksistere planetariske naboer som ikke er hefengt med "arvesynd".

2 Lukas 21., vers 9-11.

flere kapitler kommer senere