6.

DE FLYGENDE TALLERKENENE OG LYDEN.

Det merkverdigste ved de flygende tallerkenene er at de fleste av dem stryker over himmelen uten en lyd.

En god skildring av hvordan dette virker på folk har vii det Mr. Samuel Pett, en forhenværende journalist, skriver etter at han den 18. juli 1952 så en vakker lysende kule på størrelse som en toøre gli henover kveldshimmelen nær hjemmet sitt i River Edge, New Jersey. Det lyder slik: Fly gjør støy, men denne tingesten var tyst som graven. Den bevegde seg for hurtig og jevnt til å kunne ha vært en ballong. Men jeg var slett ikke redd, for tingesten virket så vakker og fredelig. Det fantes ikke noe truende ved den.1

Slik har de fleste øyenvitner skildret sine inntrykk. De er blitt overveldet av den skjønnheten, fredeligheten og stillheten som karakteriserer synene.

Men hvordan i all verden kan nå disse sakene fare gjennom luften med hastigheter på opp til 23 ganger lydens, uten å gjøre det minste leven? Man skulle jo tro de ville holde nok spetakkel til å plage hvert menneskelig øre i miles omkrets?

Alle som har hørt jetfly på vingene vet av smertelig erfaring at de splintrer den stille luften med en hvinende og uhyggelig kakafoni. De er rå og larmende disse maskinene, fulle av brutal kraft i høy fortettet form. Brutal kraft er nettopp på grunn av sin brutalitet begrenset til den farten den kan drive ting med gjennom den fysiske atmosfæren.

Men man har sett tallerkenene fare lydløse avsted utover denne grensen. Hva kan man slutte seg til av det? Jo, at de kreftene som er på spill ikke er brutale, ikke materielle i fysisk forstand og at de ikke kjenner noen barrierer på samme måten som radiobølger heller ikke gjør det, men kan trenge frem gjennom luften og tykke vegger uten større energitap.

Å tro at materie kunne eksistere i en høyere tilstand enn gass var det rene kjetteri før radiobølgene ble oppdaget. Og å påstå i dag at materie kan eksistere i selv mindre påtakelige former enn de kjente strålinger, er det samme som å risikere en bannlysing fra fysikkens prekestol. For som dens middelalderske utgave, vet den best hva det gagner menneskene åtro. Den er straks parat til å skride inn mot alle avvikelser fra den saliggjørende lære.

"Det finnes ingen ukjente krefter", forsikrer de vennlige teknikerne oss bak sine murer av reagensrør og instrumenter. Men da må vii all beskjedenhet få lov til å spørre hvordan egypterne, perserne, kaldéerne, arierne og de andre gamle folkerasene kunne nå frem til sin store viten og i årtusener vedlikeholde sin høye sivilisasjon - hvis alt de hadde å bygge på bare var uvitende overtro? Hvordan kunne de utføre slike byggverk og nå slike vitenskapelige resultater som vi tilmed i dag ikke kan oppvise maken til, hvis de subtile kreftene de både kjente til og behersket og har etterlatt skildringer av, ikke eksisterte?

"Det finnes ingen subtile krefter", gjentar den velutdannete fagmannen.Vel, vel, kanskje han da vil være så snill å fortelle oss hva det er for svartekunster som får radi~ og fjemsynsapparatene til å virke? Hva er det for solide og velkjente materielle krefter som gjør det mulig for en komediant å underholde studio-personalet på sendestedet og samtidig kjede de familiene som sitter og tar imot langt borte? Hva er det for trolldom som ligger til grunn for dette miraklet?

"Elektrisiteten, radiobølgene", er svaret. Det blir kanskje ikke fullt så enkelt uttrykt, men kommer med mange omsvøp, fulle av tekniske uttrykk og ledsaget av innviklete tegninger som da tilsammen skal forklare det hele. Imidlertid gir ikke noe av dette oss årsak ene~ men viser bare noen få tilfeldige virkninger. Likevel "virker det ved elektrisitet". Men hva er nå egentlig denne elektrisiteten for noe? Er det noe en kan gå inn i en butikk og kjøpe i kilovis, eller er det bare den påviselige virkningen av den egentlige kraften som er årsaken til det vi kaller elektrisitet? De gamle vismennene (så foraktet av nåtidsmennesker som ikke har giddet å studere dem), fant at dette virkelig var tilfelle, og denne kraften bak elektrisiteten kalte de Fohat. De betegnet den som Ildslangen, Den evige dragen, og dens forgreninger som Slangen med de sju hodene.

Skal tro om ikke dette i grunnen sier den intuitive og ettertenksomme mer enn snakket om vibrerende atomer, dirringer i eteren, småpartikler av noe uhåndgripelig som hopper omkring som billiardkuler osv.?

Elektrisitet synes som magnetisme å være virkninger av ennå ukjente årsaker. De som bygde de første "lysende legemene> som fløy gjennom rommet, påsto at de kjente og kunne kontrollere Ilddragen, og de "ville" som var mestre for de store  slangehaugene i Ohio, var visere i sin levetid enn den hvitkledde massen av moderne forskere som tror de til slutt vil trenge gjennom sløret ved hjelp av de fem sansene sine. La oss likevel, like godt først som sist, innrømme den nakne sannhet, at vi trass i alle fremskritt ennå er like langt fra å vite hva elektrisiteten er, som den gangen da vi først oppdaget at visse metaller og kjemikalier i en glassbeholder forårsaket en svak elektrisk strøm. Vi har kunnet gjøre mange vidundere, vi har målt og katalogisert massevis av variasjoner og forbedringer av den opprinnelige leidnerfiasken, og vi har funnet tusenvis av måter til utnyttelse av denne kraften, men vi kom ikke svaret nærmere før Madame Curie oppdaget radium og åpnet døren til en annen side ved Den syvhodete slangen, alkymistens mystiske ild som hittil har ført til to åpenbare resultater, nemlig den strømmen som lyser opp hjemmene og atombomben.

Den fysiske vitenskapen vil vite "hvordan> og "hva", hvordan det ene forårsaker det andre og hvorledes de innbyrdes virker på hverandre. Arkaistisk vitenskap interesserer seg lite for detaljer og trivielle tilfeldigheter, men søker alltid oppover i retning av det endelige og absolutte hvorfor. Når dette er for-stått, selv om det bare er ufullkomment, vil detaljene ta vare på seg selv. Finn omrissene før krusedullene blir tegnet inn. Hemmelighetene i kosmos kan bare finnes ved å søke langs veien til dets hjerte, ikke ved å undersøke små stykker av ytterhuden under kraftige mikroskoper, som, allegorisk uttrykt, er alt som skjer i laboratoriene våre.

De av fysikerne som virkelig tenker, mener at det til slutt komme en tid da de har målt dybdene, høydene og breddene av alle de synlige verdener.2 De vil kanskje trenge et bibliotek så stort som hele verden for å romme alt sammen, men de vil likevel til slutt støte på en ringmur, et hinder som heter "ikke lenger", hvis de fortsetter i samme tankebaner som hittil. Forgjeves vil de da søke etter en åpning til veien videre frem.

Hva vil så skje? Selvmord i laboratoriene? Fall fra høye stillinger? Ledige lærestoler? Neppe. Hittil har intet kunne vippe "eksperten" ned fra sitt høye stade eller formådd å få ortodoksien til å vakle på prekestolen. De kan etter hånden bevise at svart er hvitt og hvitt grønt uten at menighetene deres svikter dem. Det ene Babelstårn etter det andre løf ter seg mot himmelen i helt ulike retninger inntil spøken er blitt drevet langt nok. Da kommer ventelig en guddommelig klukklatter; og de olympiske latterbølgene vil vokse og vokse inntil de ruller frem og velter de stolte byggverkene.

Finnes det da ikke noe håp?

Jo, for hvert år blir det puffet nye bevis inn under nesene til de nærsynte vismennene. Hvert år blir porten til læren om forhold hinsides materien skjøvet lenger og lenger opp, inntil den uvillige kittelkledde horden blir puffet gjennom under høye veklager, mens de forlatte teoriene deres krøller seg pent sammen i papirkurvene. La dem da i mellomtiden konsentrere seg om å lage stadig større og bedre vannstoffbomber, og søke å nå den ytterste grensen for skjær brutal kraft i motsetning til subtil ditto.

Skal fysikeren kunne få sitte i fred på sin ufeilbarlighetstrone må visse illusjoner omhyggelig bli holdt vedlike. En av de mest dyrkete blant dem er den som stadig innpodes i de unges sinn, om at vi har den store fordel å være medlemmer av den mest opplyste og fremskrittsvennlige menneskerase som noensinne har eksistert på denne planeten.

Til enhver som våger seg på å studere litteratur etterlatt av lengst forsvunne raser kommer det da som et smertelig sjokk å finne ut at det for titusener av år siden eksisterte ikke bare et, men flere samfunn som var større, klokere, mer moralsk høytstående og mer erfaren i visse deler av naturvitenskapen enn vi selv. Både bygningene deres og det de tenkte har trosset tidens tann. De av bøkene deres som har overlevd oversettelse, får en til å stusse og undre seg. Et blikk på Manus' lover er nok til å få vår sivilisasjon til å se ut som et mekanisk virvar. De kaldeiske bøkene om astronomi får Hoyle og Jeans til å fortone seg gammeldagse. Og i de rullende versene i Dzyan (oversatt til sanskrit og gammelkinesisk fra et enda eldre språk), kan en høre som et ekko fra sfærenes musikk, for så vidt som det moderne øre flasket opp med mislyd kan oppfatte noe så subtilt. Følelsen av å befinne seg i selskap med kjemper i ånd og sinn, vil da uvegerlig føre til at ens egen intellektuelle stolthet skrumper inn til minimale dimensjoner. Vi kaller vår egen tidsalder for "Lysets epoke", men i henhold til "Vishnu Puranas" fra det "forhistoriske" India er vår tid snarere "Kali Yug" eller "Mørkets epoke". Det forekommer der noen særdeles rammende profetier om vår tid, og hver enkelt av dem har vist seg å være bitterlig sann.

Men hva i all verdens rike kan nå alt dette ha med flygende tallerkener å gjøre, vil vel leseren spørre. Og hvordan kan en gransking av arkaiske skriverier bidra til å kaste lys over deres mystiske natur?

Jeg mener det er en virkelig sammenheng her. Når De står utenfor gatedøren Deres, hører De da radiobølgene suse forbi inn med lysets hastighet?

Nei, det gjør De ikke, og ingen andre har noensinne hørt dem heller. Og likevel kan jeg, ved å dreie på en knapp i værelset mitt få inn programmer og taler fra alle deler av verden, og hva som er mer velsignet, like fort slå dem av igjen. Jeg har aldri hverken sett eller hørt noenting mellom kringkastingsstasjonen og mottakeren min. Like fullt må det jo være noe som knytter de to sammen, for ellers ville jeg ikke kunne høre noe. Jeg beundrer den dyktigheten fabrikanten har vist ved å lage dette mirakuløse instrumentet. Enda mer beundringsverdig synes jeg det er at han ikke er blitt skjør av åfundere på hvordan det virker.

Men kanskje mannen slett ikke funderte på det. Han visste hva som skulle skje hvis han koblet visse ledninger til visse rør. Og det gikk etter oppskriften så han vandret hjem og la seg glad og rolig til å sove uten å gruble. For meg er radio et plagsomt mysterium. Jeg har frittet ut fagfolk om hvordan den virker, og de har fortalt meg om de mekaniske prosessene som går for seg inne i kassen, men ingen av dem har kunnet si meg hvorfor de foregår. Jeg kan bare prøve på å få forklart meg det selv. Og da finner jeg ikke noe annet å falle tilbake på enn "subtile krefter".

Derfor følte jeg meg ydmyk overfor forfatterne av de arkaiske dokumentene da jeg hos dem kom over liknende tanker, bare så mye tydeligere og mer følgeriktig uttrykt.

I 1951 kom det noen merkverdige fotografier i ukemagasinet Illustrated. Bildene viste bord, stoler og andre møbler som fløy omkring i luften i et fullt opplyst værelse til tydelig plage for folk som i all hast søkte å unngå å bli truffet av svevende sofaer og stoler. Det kunne ikke være tvil om bildenes ekthet. Mange slike fenomener har tidligere vært iakttatt, og den kjensgjerning at jeg selv aldri har sett dem er ingen grunn til å fornekte eksistensen av dem. Det ville være tåpelig å avvise alle bevis for at både levende og død materie fra tid til annen tilsynelatende har trosset tyngdekraf ten og gått på vingene. Vi vet forresten lite om tyngden, unntatt det at alt som går til værs, vanligvis også må komme ned igjen. Newton uttrykte dette mer presist, men han kastet ikke noe lys over den magnetiske kraften som faste legemer synes å ha og hvis egentlige natur er forblitt like gåtefull som magnetisme i det hele tatt. Da vi vet så lite om både induserte og planetariske magnetiske strømninger, kan vi temmelig trygt anta at det finnes, om ikke akkurat unntak fra lovene, så dog forhold under hvilke disse lovene ikke lenger er gyldige for så vidt som vi kjenner dem.

Den forklaringen man vanligvis får når tunge møbler gir seg til å sveve fritt i luften, er at "åndehender> er i virksomhet. Gjerne det, men ville det ikke være fornuftigere å anta at en annen naturkraft motsatt jordens magnetiske tiltrekning er trått midlertidig i virksomhet?

Og hva er det så som setter denne andre kraften i virksomhet? Etter alt å dømme blir den aktivisert ved det lite kjente fenomenet som kalles menneskeviljen.

Eksperimenter med følsomme apparater har fastslått det som sanskrit- og sensar-skribentene allerede visste, nemlig at den menneskelige hjerne sender ut elektrisk strøm, at tanken er, eller forårsaker, elektriske impulser. Men de gamle skribentene går lengere. De later til å mene at disse hjernestrømningene er meget, meget kraftige. Kanskje ikke akkurat de virkelige strømningene i selve hjernen, men de som disse kan indusere i gjenstander rundt om, slik at for eksempel svære steinblokker hever seg. Den knappen som starter opp en stor maskin kan være liten og lett, slik at den kan presses med en finger, men se hva den kan utrette likevel. De svære broene som åpner seg, de mektige skipene som krysser havene og de hurtige heisene i skyskraperne kommer alle i gang ved at en liten finger presser på en liten knapp. Sett nå at de bittesmå impulsene i hjernen, hvis de ble riktig dirigert, kunne komme på bølgelengde med langt større krefter. Hva ville så skje? Jo, ånd ville beherske materie gjennom subtil påvirkning. Ikke ved brutal kraft gjennom mekaniske hjelpemidler eller kjernesprengninger, men ved hjelp av en slags kontroll som er tusen ganger mer virkningsfull.

Hvorfor er de sytti tonns steinblokkene i det indre kammeret i Den store pyramiden blitt transportert hundrevis av kilometer til byggeplassen, når langt mindre byggestein ville ha gjort samme nytten? Det samme kan man spørre om når det gjelder kjempeblokkene i Stonehenge, i de søramerikanske rumene og den store monolitiske porten ved Tiahuanaco. Hvordan ble de polerte femten tonn tunge utvendige steinene i Den store pyramiden uten moderne maskinen innpasset med en nøyaktig-het på plus minus en hundredels tomme? Hvordan ble de i det hele tatt brakt på plass?

La oss ikke fortape oss for mye i dette akkurat nå, for vi kunne risikere å måtte se den fryktelige muligheten i øynene at det har eksistert en rase med en sivilisasjon som ville få vår egen til å se ut som om den var skapt av en flokk undermålere.

Vi foretrekker å la Egypts pyramider ligge der de har ligget i årtusener og vil fortsette å ligge i tusener til, lenge etter at de siste rester av New York og London er sunket i grus, og heller ta for oss igjen spørsmålet om saker og ting som synes å trosse tyngdekraften.

I følge den ikke-katolske miss V. Sackville-Wests interessante biografi (The Eagle and the Dove) om Den hellige Teresa av Avila, pleide denne damen å gå til værs ofte og gjentatte ganger på høyst ubeleilige tidspunkter. En gang da hun hadde besøk av en abbedisse fra nabolaget, irettesatte hun Vårherre fra et sted oppunder taket fordi han gjorde henne til narr. Det var nok ikke riktig av henne å gi skaperen skylden for et fenomen som i virkeligheten skyldtes hennes egen store intelligens og dens virkninger. Uforvarende var den kommet inn på den bølgelengden som setter i sving de kreftene som opphever jordens tiltrekning med den logiske følge at hun fløy i været inntil taket stoppet videre flukt. 

Dette med Den hellige Teresa nevner jeg fordi hennes tilfelle er blant de mest kjente. Det finnes imidlertid flere andre av samme slag. Et av de mest interessante er tilfellet med St. Joseph fra Copertino, en italiensk munk i det syttende århundre. Han ikke bare svevde når han ville, men det hendte han tok både passasjerer og last med på flyturene sine. En gang ble han sett i ferd med å løfte et tungt trekors, som ti arbeidere ikke hadde kunnet rikke, og transportere det flere meter bort dit det skulle stå. Helgen-katalogen er i det hele tatt interessant lesning i forbindelse med vingeløs flyging. Den inneholder ikke langt fra to hundre helgener som var mer eller mindre flinke til å transportere på denne merkelige måten.

Professor W. J. Crawford har offentliggjort resultatene av sine 67 eksperimenter under strenge laboratorieforhold da bord, stoler, bokhyller og levende mennesker lettet på seg og svevde lydløst omkring i rommet.Under en seanse tok Mr. Leon Isaacs noen gode fotografier av svevende møbler som Mr. Harry Edwards eksperimenterte med.

Hva har nå St. Teresa og alt dette med flygende tallerkener å gjøre?

Jo, både hun og alle møblene svevde lydløst og uten noe tegn til synlig eller hørbar kraft.

Har jeg dermed sagt at flygende tallerkener beveger seg lydløst i rommet ved hjelp av oppfinnernes og byggernes intense vilje? Nei, ikke nødvendigvis. Men jeg tror det ville være mulig. Jeg sier "ikke nødvendigvis> fordi frivillig opphevelse av tyngdekraften i følge de som har greidd det, er en meget anstrengende øvelse. Den åndskraften som skulle til for å få et romskip til å fare over flyplassen ved White Sands med en fart på 30 000 km i timen, ville volde selv det kraftigste vesen sterk hodepine. Likevel sier jeg det ville være mulig, men ikke for oss dødelige.

 

Det var en gjengs oppfatning blant de egyptiske magerne at tegnet på en virkelig prest var at vedkommende kunne flyge eller sveve gjennom luften etter ønske. Bare på den måten kunne han vinne anseelse som en virkelig vismann i de dagene.

Fra Sør-Amerika kommer det liknende legender som imidlertid ikke stammer fra de nålevende innfødte, men er overleveringer fra utdødde mektigere raser som har etterlatt seg storslagne og uforklarlige monumenter og rumer. Det heter i disse legendene:

"I gamle dager kunne alle ......... Alt var så lett, svære steiner kunne bli flyttet....

I gamle dager kunne menneskene flyge bare ved å synge en sang og slå på en plate."

Etter min mening tyder den første påstanden på at en glemt rase hadde mestret tyngdekraften på et eller annet vis. Men den andre som sier det skulle sang og klang til?

Vi vet jo at en riktig avstemt tone kan knuse et speil eller et glass. Skulle det da være helt utelukket at lyd, hvis den var fullstendig forstått i alle sine sju aspekter, - kunne harmoniseres med de elektro-magnetiske kreftene som motvirker tyngde-kraften? Når det kommer til stykket så har vi jo alt "harmonisert" den med radiobølgene og fått den til å gå med lysets hastighet istedenfor med et jetflys seige marsjfart. Besteforeldrene våre ville ventelig fått oss erklært sinnsyke, om vi så mye som hadde antydet muligheten av det. Hvorfor skulle så ikke lyd kunne bli temmet eller omdannet til hittil ukjente krefter?

Hva er dette <Maktens Ord> som vi stadig treffer på i de gamle skriftene, denne mektige <lyden> som bare de innvidde kjente til og som behersket all materie under seg? En "lyd" som nådde sitt mystiske høydepunkt i <Fiat Lux> - "Bli lys

Vi finner det igjen hos mange gamle raser og i skriftene deres. I Popul Vuh, den søramerikanske Quiché-bibelen, heter det:  Så kom ordet.... la tomheten bli fylt, la vannene (den opprinnelige materie) trekke seg tilbake og danne et tomrom. La jorden vise seg og bli fast.... la det bli lys....! Jord! sa de og straks ble det gjort."

På noen gamle tavler som ble funnet i Mexico heter det:

Den første åndelige befaling lød: 'La de gassartene som er spredt i rommet samle seg og la verdener bli dannet av dem! Så ble gassartene brakt sammen til hvirvlende kretsende masser (tåker).'

Den andre åndelige befaling var: 'La de utvendige gassartene bli utskilt så de danner atmosfæren og vannene. 

I begge finner vi ordet befalingen, eller den kosmiske vibrasjonen som årsaken til hver nydannelse, sju i alt, svarende til de sju "dagene" i skapelseshistorien.

De hellige versene i Dzyan som sies å stamme fra Atlantis, inneholder i 3. vers de samme ideene.

"Den siste vibrasjonen av den sjuende evigheten sitrer gjennom uendeligheten.... vibrasjonen bølger avsted og berører med sin hurtige vinge hele universet. .. . mørket stråler ut lys og lyset sender en enkelt stråle ned i vannene, inn i moderdypet (rommet). ..

Det lysende egg.. oster seg og sprer seg som melkehvite hvirvler i dypene. "

Vi ser her hvorledes en vibrasjon ytret på et høyere plan er brukt som forklaring på skapelsen av de stjernetåkene vii dag ser ute i verdensrommet gjennom kikkertene våre.

Hvordan kunne de gamle vite noe om stjernetåker, solsystemet og alt det andre? I Popul Vuh heter det: "De (den første menneskerasen) var i stand til å vite alt, og de undersøkte de fire verdenshjørnene, de fire strekene på himmelhvelvet og jordens runde overflate.

Hos evangelisten Johannes heter det: "I begynnelsen var ordet og ordet var hos Gud".

Denne dype forståelsen av "ordets" velde finner vi også i egypternes "Tau", indernes "Aum" og kabalistenes  J. H. V. H." I moderne degenerert form kan den spores i gjøglernes "Sesam lukk deg opp og salongtryllekunstnernes "Abrakadabra". Selv i disse tåpelige formularene spøker minnet om ordets makt og om hvordan det kunne få atomer til å danne seg og verdener til å oppstå av det opprinnelige kaos når det ble ytret av guddommen eller av høyt utviklete menneskelige vesener.

Hvor fjernt og dunkelt er ikke alt dette nå blitt for oss! Og i alt det oppstusset og levenet sivilisasjonen fører med seg vil det hele mer og mer gå i glemmeboken. Det mystiske ordet må ytres i stillhet, og for bare å fornemme et svakt ekko av det må mennesket ha stillhet i sjel og sinn. Men brukt på den rette måten tror jeg det ennå kan utrette mange merkelige ting: flytte bord opp i luften til glede for fotografene, eller legge steinblokker på femten tonn mikroskopisk nøyaktig til rette på pyramider. Drive flygende tallerkener også? Ja, kanskje.

Kan De i fantasien se for Dem et høyt utviklet vesen sitte i romfartøyet sitt og ved å ytre det riktige ordet fremkalle den vibrasjonen som vil få kreftene til å lystre og føre ham gjennom verdensrommet til vår atmosfære? Når han så kommer inn i dette lufthavet vårt, som han kjenner utmerket godt, vil han ha andre vibrasjonsskapende ord til bruk mot de kreftene som møter ham her. Det vil være blide ord som lett og lekende vil døyve dem uten oppstuss. Og når vi en gang har lært nok, blir vi kanskje i stand til å makte det samme, istedenfor som nå åmåtte brøyte oss frem.

NOTER:

1 Evening Stor, Washington D. C. 22. juli 1952.

2 Å tro at vi vet alt, er ikke fullt så vanlig nå for tiden som det var i begynnelsen av århundredet da selv menn som Lord Rutherford rolig sa at "nesten alle vesentlige vitenskapelige oppdagelser er nå gjort". Mang en avgud er siden falt i grus.

5 Et nylig oppdaget gammelt kabbalistisk manuskript oversatt av professor Scolem i Jerusalem har vist seg å være en tidlig hebraisk utgave av "Dzyan".

4 Vi kan ennå ikke forklare en skolegutt som gnir glass med silke hvordan det har seg at glasset blir poSitivt ladet og silken negativt. Vi tror vi har overført negativ elektrisitet, hva nå det kan være, til silken, men vi kan jo like godt ha overført positiv elektrisitet til glasset. Hvordan det nå enn forholder seg, så forblir spørsmålet om hvor/or dette skjer fullstendig ubesvart.

6 J Crawford, D. Sc.: The reality of Psychic Phenamena.

7 H. Edwards: The Mediumship of Jack W. Webber.

5 Harold T. Wilkins' Secret Cities of South America, 1940 og Mysteries of Aneient South America, 1950.

9 Skapelsen

10 Goetz & Morley: Popul Vuh.

11 Jas. Churchward: The Cosmic Forces of Mu.

12 Stanzas of Dzyan som gjengitt i The secret Doctrine Vol. I (Adyar Edition).

18 "Alt vi kaller materie er slett ikke det, men stråleenergi". (Sir James Jeans).

14 Johannes I.