8.

FLYGENDE TALLERKENER FØR SYNDFLODEN.

For at ingen av leserne skal føle seg fristet til å si at det ikke har eksistert noe slikt som vimana'er skal jeg nå legge frem mer detaljerte bevis for at det virkelig har vært slike forhistoriske flygende tallerkener. Jeg sier "tallerkener" og ikke "fly", fordi det prinsippet som holdt dem oppe ikke hadde noe med vinger å gjøre. Det var utelukkende den kraften de selv utviklet som besørget det. Noe strømlinjet og skråttstilt plan var det ikke snakk om. I likhet med de flygende tallerkenene var de virkelig vingeløse luftfartøyer.

 

Alle føler vi oss sterkt fristet til å måle lengden, bredden og dybden av alt det vi skal være med på å trå. Vi har hang til å omskrive det med en magisk sirkel av mange ofte ikke altfor pyntelige besvergelser som skal utelukke enhver fremmedartet idé, ond ånd eller malesjøsk innflytelse som kan true vår vesle private samling av høytelskete begreper. For sikkerhets skyld lar vi sirkelen også omfatte Bacons tre idoler, hulens idol, markedsplassens idol og teatrets idol, denne vanhellige treenighet hvis fellesnavn er personlig fordom. Disse tre idolene har alltid dannet en tredobbel guddom for menneskeheten og vil ventelig vedbli å være det inntil denne planeten vår vender tilbake til en materietilstand som moderne vitenskap ikke vet noe om. Overdrevet tilbedelse ved disse idolenes alter kan komme til å medføre at jorden blir satt tilbake til denne urtilstanden milliarder av år før det opprinnelig var tilsiktet.

Det er lett å avvise alle de gamle sanskrit-beskrivelsene av flygende tallerkener som vakre sagn inntil man har lest dem. De gamle skribentene gjorde omhyggelig forskjell på sagn, som de kalte "Daiva", og faktiske opptegnelser som ble betegnet som "Manusa".

Det er i "Manusa"-beretningene at man finner de mest full-stendige detalj ene om vimanabygging. Samarangana Sutradhara sier at de var laget av lett materiale og hadde sterke, vel formete skrog. Både jern, kopper og bly ble brukt i dem. De kunne flyge lange strekninger og ble drevet med luft. Det blir så gitt et vink om hvordan fremdriften gikk for seg idet det blir fremholdt at de hadde ild og kvikksølv i bunnen".

I Samarangana Sutradhara er 230 strofer ofret vimanabygging, og bruken av dem i krig og fred. De var meget manøvredyktige og kunne angripe alt mulig både i luften og på jorden. I likhet med Scott Elliot sier forfatteren at de hadde tre hovedbevegelsesretninger, loddrett oppstigning, vannrett flyging over tusenvis av mil, og sluttelig stansing og nedstiging. De fløy så fort at de knapt kunne høres fra jorden.

I de Vediske Brahmanas er der en beskrivelse av Agnihotraviinana'en med dens to drivflammer, Ahavaniya og Garhapa-tya. Der står også en merkelig historie om at piloten ofrer melk til de tre Agnis eller luer. Det er tydeligvis en tilsiktet misvising, da hemmeligheten om drivkraften ble voktet omhyggelig for at ingen skulle misbruke den.

Samarangana Sutradhara sier på sanskrit:

"De viktigste detaljene ved vimana'ene er holdt tilbake for hemmelighetens skyld og ikke av uvitenhet. Skulle de komme til offentlighetens kunnskap kunne maskinene kanskje bli misbrukt. Dette bekrefter jo Elliots påstand om at de aldri ble masse-produsert slik som våre moderne fly.

På et annet sted i samme verk heter det:

"Skroget må gjøres sterkt og varig, som en stor fugl, og av lett materiale. Inne i det må man plasere kvikksølvmaskinen med varmeapparatet av jern underst. Ved hjelp av den kraften som er bunden i kvikksølvet og som setter den drivende hvirvel-vinden i gang, kan en mann reise lange strekninger gjennom luften på den mest vidunderlige måte.

Ved hjelp av samme byggemåte kan man lage en vimana så stor som templet til bevegelsesgudens ære. Fire sterke kvikksølvbeholdere må da bygges inn. Når disse er blitt opphetet ved kontrollert varme fra jernbeholdere, utvikler vimana'en torden-kraft av kvikksølvet. Og straks blir den som en perle på himmelen.

De tibetanske bøkene Tantjua og Kantjua inneholder også mange henvisninger til vidunderlige forhistoriske flygemaskiner som ofte blir kalt "perler-på-himmelen". Jeg fikk nylig et brev fra noen venner i California som i seks minutter hadde iakttatt en flygende tallerken. De skrev: "Den hadde en perle-'morsaktig glans og så fullstendig ut som en veldig oval perle på lydløs flukt gjennom luften". Jeg svarte på brevet og ba dem om mulig å få tak i et eksemplar av Tantjua så de kunne gjøre en sammenlikning.

 

Samar-beretningen gjør det helt klart at fullstendige detaljer måtte bli holdt tilbake "av sikkerhetshensyn", for å bruke et uttrykk som er på moten nå. I gamle dager var man ikke fullt så egenkjærlig, og hemmeligheten ble voktet fordi man forutså hvilke fryktelige følger det kunne få når vimana'er ble brukt i krig. Det hadde hendt at hele byer og hærer var blitt ødelagt ved hjelp av luftvåpen.1

Samar klarer å jage bort enhver tvil hos dem som ennå har vondt for å tro at vimana'ene var noe annet enn bare fantasifostre eller allegoriske hentydninger til visse guder og kosmiske krefter. Skildringen av "kvikksølvmaskinen" er virkelig tankevekkende i så måte. Hva betyr egentlig "den kraften som er bunden i kvikksølvet"? Kan folk den gangen ha visst hvordan den fundamentale energien som tunge metaller inneholder kunne frigjøres og brukes effektivt i en slags jet-drift? Dr. Meade Layne fra San Diego, California hadde aldri hørt noe om forhistoriske vimana'er før jeg fortalte ham om dem. Men lenge før hadde han skrevet at han trodde en viss type flygende tallerkener "en meget gammel type") driver seg selv ved atomisk oppløsing av luft, innenfor atmosfærens grenser, og av metall, ute i verdensrommet.

Litt senere skal jeg legge frem bevis for at de gamle visste mer enn vi tror om den slags. Kanskje ikke om atomsprengning akkurat, men om en annen side ved atomkraften som kunne tas i bruk til både fredelige og krigerske formål.

I Samar heter det at kvikksølvet ble opphetet ved kontrollert ild og at tordenkraft så ble utviklet. Videre heter det:

"Ennvidere, hvis denne jemmaskinen med riktig sveisete sammenføyninger, ble fylt med kvikksølv og ilden ble ledet til den øvre delen, utviklet den kraft med et brøl som en løves."

I de gamle verkene betyr ikke ild alltid noe som brenner. De esoteriske bøkene listefører førtini forskjellige slags ild av hvilke de fleste synes å ha vært ulike slags elektriske og magnetiske fenomener. Den "kontrollerte ilden" kan muligens bety et slags ildsted i dette tilfelle, skjønt det er vanskelig å forstå hvordan dannelsen av kvikksølvoksyd kunne levere jetkraft.Det er mer sannsynlig at den varmen der snakkes om her skrev seg fra elektrisitet.

Samar fortsetter med en nøktern teknisk skildring av vima-na'enes styrbarhet, og gir opplysninger om prestasjoner som våre flykonstruktører nok også ville ønske å nå frem til.

"Vimana'enes bevegelser kan deles i: skrå oppstiging, loddrett oppstiging, loddrett nedstiging, forover, akterover, normal oppstiging, normal nedstiging, langfart over store strekninger gjennom riktig innstilling av maskinenet så det går uavbrutt.

Styrken og varigheten av disse maskinene beror på det materialet de er bygd av. Noen av luftvognenes viktigste egenskaper er: de kan være usynlige, de kan ta passasjerer, de kan også gjøres små og kompakte og de kan bevege seg lydløst. Skal dét gjøres bruk av lyd, må alle bevegelige deler være bøyeligé og feilfrie. De må kunne vare lenge og være godt tildekket. De må ikke bli for varme, for stive eller for bløte. De må kunne drives ved toner og rytmer. "

 

Det later til at de måtte kunne gjøre alt mulig. De overtraff helikoptere i manøvredyktighet, men kunne gå lydløst uten helikopternes øredøvende leven. De kunne sveve urørlig noen få tommer over jordbunnen. Det heter i Drona Parva: "Yudhishthivas vimana var forblitt i fire fingres høyde over jordoverflaten." Som drivkraft kunne også nyttes bare lyd, "toner og rytme". Ved hjelp av et eller annen slags intrikat optisk bedrag, kunne det også etter ønske forsvinne og bli synlig igjen.

Alt dette kan de flygende tallerkenene også gjøre.

 Vel, la gå med det! Men om nå en glemt sivilisasjon en gang i tiden hadde drevet det til å bygge en slags primitive flygende

tallerkener, så håper vi likevel at De ikke vil prøve å bilde oss inn at de kunne komme og gå mellom planetene? Der er en grense for vår lettroenhet!

Jeg personlig vil ikke prøve på det. Men Samar gjør det, og det er uheldigvis et av de dokumentene som er merket "manusa> eller "strengt faktisk". Dette dokumentet erklærer nå faktisk helt enkelt at "menneskelige vesener ved hjelp av disse maskinene kunne fly ge i luften, og at himmelske vesener kunne komme ned på jorden med dem."

De gamle var med andre ord i sin tid vant til å ta imot folk fra andre planeter.I et annet avsnitt heter det kort og godt at noen vimana'er kunne stige opp til solregionene (Suryamandala> og derfra fortsette til stjerneregionene (Naksatramandala). Dette skulle jo tyde på at noen av vimana'ene var bygd slik at de kunne flyge gjennom solsystemet og ut i selve Melkeveien.

NOTE:

i De av leserne som ønsker detaljer henvises til Warfare in Ancient India  pag. 277-280, av V. R. Ramachandra Dikshitar, Macmillan & Co. Ltd. 1948.

 

neste side